Slik blir CO2-avgiften spiselig for flertallet

Det viktigste tiltaket vi har for å kutte klimagassutslipp, er gjennom prising av utslipp. Det skal lønne seg å handle grønt.

Dette gjøres allerede i dag gjennom CO2-avgiften, men den er i dag alt for lav til å utgjøre en stor nok effekt til at vi skal nå klimamålene.

Folkelig aksept

Debatten som har pågått siden Regjeringen la fram sitt forslag til klimaplan, viser at et hvert forsøk på økning av avgiften møter kraftig motstand fra politikere som frykter at kostnaden i for stor grad skal bæres av folk og bedrifter, og at det er for lite folkelig aksept for slike avgifter.

Sammen med Fagforbundet og flere andre miljøorganisasjoner, har Framtiden i våre hender derfor fått Menon Economics til å utarbeide en rapport som nettopp svarer på disse problemstillingene.

Hvordan kan miljøavgifter utformes for å gi størst mulig utslippskutt uten å gi for store geografiske og sosiale konsekvenser? Hvordan kan man sikre bred folkelig aksept for slike avgifter?

Les hele rapporten her

Folk ønsker øremerking

Rapporten inneholder en spørreundersøkelse som viser at det er stor støtte i befolkningen for en klimapolitikk som legger opp til at vi skal klare målet om 50-55 prosent kutt innen 2030. Videre er det bred støtte for å bruke avgift som et virkemiddel, for å sikre forurenser betaler-prinsippet.

En viktig detalj, er at støtten til avgift økes betydelig når avgiftsinntekten øremerkes. Dette må forstås som at mange av de som er skeptiske til dagens CO2-avgift, snur og blir positive når de vet hva avgiftsinntekten går til.

Folk ønsker aller helst at den går til å gjennomføre flere klimatiltak, men dels også til å kompensere grupper som uforholdsmessig blir ramma av avgiftsøkningen. Eksempelvis lavinntektsfamilier eller bedrifter i mindre sentrale strøk.

Fungerer i hele landet

Hovedkonklusjonen fra Menon er dermed tydelig: avgiftsinntekten må i størst mulig grad øremerkes nye klimatiltak, ikke gå til finansiering av statens øvrige utgifter slik det er i dag. Videre må deler av avgiftsinntekten rettes mot tiltak for grupper i befolkningen som vil rammes uforholdsmessig hardt av avgiftsøkningen, og som støtte til næringer i distriktet.

Slik blir både intensjonen med avgiften tydeligere for folk flest, som igjen gir større aksept og en mindre polarisert debatt.

Samtidig vil avbøtende tiltak og omstillingssubsidier for utsatte næringer, bidra til å få bedrifter og folk over kneika og mot en grønnere retning, med lavere utslipp og ditto lavere kostnader knyttet til klimaavgifter.

Her ligger nøkkelen til å få med hele landet på det grønne skiftet, og unngå at de folka med minst fra før skal komme tapende ut.