Internasjonal appetitt for brasiliansk soya truer verdens største våtmark

Denne reportasjen er utarbeidet av Fernanda Wenzel, Pedro Papini og Naira Hofmeister fra O Eco Brasil i samarbeid med Framtiden i våre hender.

Sprøytemidler fra intensiv soyaproduksjon truer Pantanal, verdens største våtmark.

Kun 0,01 prosent av arealet i Patanal går med på å dyrke soya. Men elvene som renner inn i våtmarken bærer med seg rester fra den regionen i Brasil som bruker aller mest plantevernmidler. Norge kjøper hvert år flere hundre tusen tonn soya fra delstaten Mato Grosso, hjemmet til regionen hvor de ødeleggende sprøytemidlene regjerer.

Det skitne vannet

Lourenço Pereira Leite kaster fiskesnøret sitt ut i Paraguay-elva i Pantanal, men får stadig mindre pintado, cachara og pacu, lokale fiskearter som har vært levebrødet til familien hans i generasjoner. I stedet for fisk har Lourenço endt opp med sprøytemiddelemballasje på kroken. «Det kommer fra kilden til elva, for det finnes ikke store plantasjer her i nærheten», antyder fiskeren.

Elva Lourenço fisker i begynner lengre nord, ved Mato Grosso-platået. I regionen som bruker mest sprøytemidler i Brasil. Elva frakter med seg sprøytemidler brukt på omkringliggende plantasjer. Slik risikerer produksjonen av soya lengre nord å forurense den verdifulle våtmarken, på tross av at kun 0,01 prosent av arealet her går til soyaproduksjon.

Den stigende internasjonale etterspørselen etter soya har presset plantasjene inn i naturvernområder, slik at avlingene dyrkes nær vannkildene som danner Pantanal.

I fjor ble våtmarken rammet av historisk store branner. Flammene nådde 30 prosent av arealet. Atter en gang var Brasil på den internasjonale dagsordenen på grunn av tregheten til myndighetene i å beskytte den verdifulle naturen de forvalter.

Men regionen har lidd i stillhet i lengre tid. Kjemikalierester som fraktes med elvene til Pantanal kan nemlig true ett av de få naturområdene som fortsatt er svært beskyttet fra menneskelig virksomhet i Brasil.

Cáceres, sørøst i Mato Grosso der Lourenço Leite fisker, står på UNESCOs verdensarvliste. Det er porten til Pantanal, verdens største våtmark. Vannet som styrer livet i Pantanal springer ut her hvert år. Regnet som faller i nord på Mato Grosso-platået fyller elvene Paraguay, Sepotuba og Cabaçal. De strømmer nedover inntil de når Cáceres og danner verdens største våtmark, der truede dyrearter som jaguaren, kjempemaurslukeren og beltedyr bor.

Egentlig skal elvene kun bære med seg organisk materiale som danner livsgrunnlaget for planter og fisk. Men i dag tar elvene med seg rester av kjemikalier som sprayes på soyaplantasjer.

De siste 30 årene er mengden soyabønner høstet i Brasil mer enn seksdoblet: fra 20 millioner tonn i året til 125 millioner tonn i dag. Det er den største produksjonen av soya i verden. Delstaten Mato Grosso er hovedprodusent.

«Mato Grosso-platået er en del av Planalto Central. Regionen regnes som vannreservoaret til Brasil. Her finner vi kildene til de viktigste elvene i landet. I tillegg til Alto Paraguai, som danner Pantanal, begynner også Amazonas, São Francisco, Paraná og Araguaia / Tocantins der», forklarer biologen Débora Calheiros. Hun er forsker ved Embrapa Pantanal og den føderale offentlige påtalemyndigheten, og har viet karrieren sin til å forstå virkningen av plantevernmidler på økosystemet i regionen.

«Pantanal er som et hull. Vi er her nede mens de planter soya der oppe. Når det regner, renner vannet ned og kommer hit,» sier Nilza da Silva, en annen fisker fra Cáceres. Hun merker forskjellen på arbeidet sitt.

«Cáceres sentrum ligger rett ved elven. Der var det et sted som var veldig dypt og rikt på fisk før. Vi har til og med fanget jaú der,» sier Nilza, og viser til en av de største brasilianske fiskene som kan bli opptil 1,5 meter lang. «I dag, i den tørre årstiden, er elveleiet fylt med grums. Du krysser elva med vann opptil leggene, og fisken er knapt å finne,» klager fiskeren.

En gruppe forskere som overvåker miljøet i Pantanal har konkludert med at mengden grums som ender opp i Pantanal har økt med 200 prosent de siste 30 årene, i takt med økte avlinger i høylandet.

Jordbruksindustrien i Brasil har stort sett ikke erobret våtmarken ennå. Bare 16 prosent av hele Pantanal er viet til landbruksaktiviteter, mesteparten er kvegdrift. På Mato Grosso-platået er det motsatt. Der er allerede 60 prosent av arealet overtatt av agroindustri.

Kommunene som produserer mest soya i Brasil ligger der, og er også i toppen nasjonalt på bruk av sprøytemidler. Det er også der elvene som forsyner Pantanal med vann springer ut.

Soya dyrkes på langstrakte monokulturplantasjer og er en art som ikke gror naturlig i Brasil, så skadedyr, ugress og sopp er et problem. Selv om soya kun dekker 42 prosent av det dyrkede arealet i Brasil, står planten for mer enn 60 prosent av sprøytemiddelforbruket i landet.

Cocktailen inneholder over 450 forskjellige kjemiske formler. En stor del av dem er ansett som giftige for mennesker eller farlige for miljøet, ifølge vurderinger fra Agência Nacional de Vigilância Sanitária og miljøverndepartementet i Brasil.

Verdens øyne rettet mot Brasil

To-tredjedeler av soyaen Brasil høstet i 2020 ble fraktet ut av landet. Soyaen lastes på skip og blir fôr til kveg, fjærkre, svin og oppdrettsfisk verden over. Kina er den viktigste kunden, men Brasil leverer også soya til hele Europa, særlig til Nederland, Spania og Frankrike.

Norge importerte omtrent 328 000 tonn soyabønner fra Brasil i 2020. All soyaen kom fra delstaten Mato Grosso, og anslagsvis 70 prosent kom fra Mato Grosso-platået, der elvene som danner Pantanal begynner. Ytterligere 278 000 tonn ble importert fra Brasil i form av soyaproteinkonsentrat til fiskefôr, ifølge SSB. Mesteparten av dette kommer også fra delstaten Mato Grosso. Importen fra Brasil utgjør 86,3 prosent av alle soyabønner importert til Norge.

Norske aktører har lagt press på importører og selskaper for å sikre sertifisering av soyaen som kommer til Norge. Det inkluderer en liste av sprøytemidler som ikke skal brukes i produksjonen på grunn av fare for liv og helse.

Sertifiseringen krever at kilden til soyaen blir registrert for å sikre at soyaen er GMO-fri og minske sjansen for avskoging. Men selv om GMO-soya og konvensjonell soya er ulike, kan de forårsake lignende sosiale og miljømessige problemer når produksjonen skjer på langstrakte arealer, på monokultur-plantasjer og med betydelig bruk av sprøytemidler.

Ifølge Trase-plattformen kommer mesteparten av soyabønnene til Norge fra seks kommuner. De eksporterer også til land som Kina og Nederland. Kommunene ligger på Mato Grosso-platået, en region med enestående miljømessig betydning.

En elv født syk

To hundre kilometer nord for Cáceres, der fiskeren Lourenço Leite kastet ut fiskesnøret sitt, finnes et sted på Mato Grosso-platået der vannet pipler opp fra jorden i små krystallinske kilder og danner syv laguner.

Her begynner Paraguay-elven. Fra dette punktet strekker vassdraget seg over 2600 km, passerer gjennom Bolivia og Paraguay, og renner inn i Argentina langs Paraná-elva. Underveis snor den seg i kurver og danner et bilde som pryder utallige postkort fra brasilianske Pantanal.

Men kun tre av de syv opprinnelige lagunene på Mato Grosso-platået er fylt med vann i dag. En av de som står igjen er også i ferd med å tørke ut.

«De forsvinner fordi det mangler vegetasjon og på grunn av den store soya- og kvegproduksjonen i nærheten. Alle som flyr over området, vil kun se monokulturplantasjer. De har fjernet praktisk talt all [den opprinnelige] vegetasjonen omkring lagunene», forteller Jacildo de Siqueira Pinho, biolog i Vigilância Sanitária Estadual.

Den brasilianske skogkoden er en lov som blant annet skal sikre bevaring av skog og planter som vokser ved vannkilder. Et område større enn Oslo skal beskyttes i området der Paraguay-elven begynner. Verneområdet, APA Nascentes do Rio Paraguai, ligger i kommunene Alto Paraguai og Diamantino – en av de seks store kommunene som eksporterte soya til Norge i 2018.

Innenfor verneområdet er aktiviteter som forårsaker skade på miljøet, spesielt skade på vannkilder, forbudt. Vilkårlig bruk av plantevernmidler tolereres ikke. Til tross for dette har 40 prosent av den opprinnelige vegetasjonen i verneområdet allerede blitt erstattet av soya, mais og storfe.

Den argentinske jordbruksgruppen Telhar og ministeren for høyesterett i Brasil, Gilmar Mendes, er blant de mektige grunneierne i verneområdet. Ikke engang statsadvokatkontoret klarte å holde produsentene i regionen ansvarlige.

Statsadvokaten anla 19 sivile søksmål, men lyktes ikke. På tross av en rapport fra det føderale universitetet i Mato Grosso (UFMT), som viser at det finnes rester fra aktive ingredienser i minst 10 plantevernmidler i vannprøver, elvesedimenter og til og med i jorda i verneområdet.

«Vi har allerede bevist at sprøytemiddel som brukes i kildeområder når fram til Pantanal, og at alle elver som danner våtmarken er forurenset,» garanterer biologen Débora Calheiros, som var medforfatter av rapporten statsadvokaten bestilte.

En av sprøytemidlene som ble funnet i studien var atrazin. Atrazin ble ulovlig i den europeiske unionen i 2004 og førte til stenging av vannforsyningsanlegg i Italia på 1990-tallet, etter at høye konsentrasjoner av produktet ble funnet i vannet. Stoffet er klassifisert i EU som svært giftig for akvatiske organismer, og kan i kontakt med mennesker over tid forårsake symptomer som irritasjon på hud, øyne og luftveier.

Claudia Pinho koordinerer nettverket for tradisjonelle samfunn i Pantanal og er president av det nasjonale rådet for tradisjonelle befolkninger og samfunn. Hun forteller at innbyggerne i Cáceres, i nedre del av Paraguay-elven, stadig oftere opplever slike symptomer. Det kan komme av en kombinasjon av flere årsaker, men forlenget eksponering til rester av sprøytemidler kan være blant dem.

«Noen samfunn klager mye på hudsykdommer. Det ble enda verre da det brant i 2020», forteller Pinho. I APA das Nascentes do Rio Paraguai brant det nemlig mye i 2020, og flammene nådde 70 prosent av verneområdet.

«Avskogingen som skjer i høyden [i nord] fører til at sedimenter fraktes med elvene, ned til våtmarken. Det har redusert vannstanden noen få centimeter og påvirker allerede biologisk mangfold, siden det styres av vannet som flommer inn i slettene hvert år,» forklarer Solange Ikeda. Hun er en av grunnleggerne av Instituto Gaia, en organisasjon fra Cáceres som kjemper for å forsvare Pantanal.

Bevisene som ble funnet i rapporten statsadvokaten bestilte har imidlertid blitt minimert av delstatens miljøsekretariat. De mener at rapporten «ikke fant noe som overskrider grensene som er fastsatt i loven» og at «loven ikke har noen grense for flere av molekylene som er funnet i rapporten.» Grensene for sprøytemiddelrester i vann er høye i Brasil. For eksempel aksepterer Brasil 5000 ganger mer glyfosat i vannet enn Norge og EU.

Effekt på bunnen av bassenget

Endret vannkvalitet har påvirket enkle vaner hos pantaneiros, innbyggerne i Pantanal. Tiden da de kunne lene seg ut av kanoen for å slukke tørsten er forbi. «Vi klarer ikke lenger å drikke vann rett fra elva», sier Lourenço Pereira Leite – fiskeren fra begynnelsen av reportasjen som fant sprøytemiddelemballasje i elva.

Allerede i 2014 bekreftet et stykke forskning at plantevernmidler fra Mato Grosso-platået har forflyttet seg til Pantanal. Forskerne fant syv stoffer i Cuiabá-bassenget, som også forsyner våtmarken med vann. Ifølge forfatterne kan «varene som produseres i den øvre delen av bassenget ha en direkte effekt på Pantanal».

Landbruksindustrien har eglet seg innpå grensene til våtmarken i et sakte, men jevnt tempo. I 1985 var det bare landbruksaktiviteter på 4 prosent av arealet, mens i dag dekker det 16 prosent. Dette er stort sett kvegdrift.

Soyaavlinger utgjør kun 0,01 prosent av arealet. Men presset for å åpne opp nye plantasjer har økt betydelig det siste tiåret. Etterspørselen overstiger kapasiteten til eksisterende avlinger, selv om de har økt produktiviteten siden 1980-tallet.

«De siste ti årene har soya begynt å komme inn i Pantanal. Avlinger okkuperer allerede hele sletten på den andre siden av grensen, i Paraguay og Bolivia, der soya sprer seg fra vest til øst. Og i Brasil sprer den seg fra øst til vest. Pantanal er i sentrum av denne utvidelsesprosessen, det er den siste barrieren,» sier en bekymret Clovis Vailant, som i likhet med Ikeda jobber ved Instituto Gaia.

Plantasjene har allerede nådd Cáceres og Poconé, nesten 180 km unna. «Vi hadde allerede den indirekte effekten fra nord, og nå har soyaområdene begynt å komme til Pantanal. Det øker vår bekymring for forurensning, som kommer stadig nærmere tradisjonelle samfunn. Vi har lokalsamfunn i Poconé der det er vanskelig å lage en grønnsakshage. Grønnsakene dør, fordi vinden frakter med seg sprøytemidler og påvirker produksjonen direkte,» forteller Claudia Pinho.

Ifølge en gruppe som forsker på miljøpåvirkning i Pantanal vil landbruksvirksomhet i 2050 ha erstattet naturlig vegetasjon i et område på 14 000 km2 i det øvre Paraguay-bassenget, hvis nåværende trender fortsetter. Skjer dette øker mengden plantevernmidler brukt i regionen med 4,3 millioner liter per år. Det tilsvarer to olympiske svømmebasseng fylt til randen med kjemikalier.

Effekten av dette på høylandet i nord vil ikke være så stor, og tilsvarer kun en økning på 7 prosent fra volumet sprøytemidler som brukes i dag. Men på Pantanalsletten, der det i dag er minimal bruk av sprøytemidler, kan økningen nå opptil 50 prosent.

Restene kan også nå Amazonas

Av de seks brasilianske kommunene som eksporterte mest soyabønner til Norge i 2018, er fire blant de største forbrukerne av plantevernmidler i Brasil.

Det viser en studie fra 2015 av Wanderley Pignati, en sentral person i brasiliansk forskning på sprøytemidler.

Studien viser til tilfeller av fysiske misdannelser hos barn i området. Pignati viser også at regionen har en høyere frekvens av barnekreft enn landsgjennomsnittet, og at tilfeller av akutt forgiftning er hyppige.

Mellom 2016 og 2017, viste tre andre studier at forurensning nådde byer som utgjør bassenget i Juruena-elven, som endrer navn til Tapajós før den strømmer ut i Amazonas-elven, selve pulsåren til regnskogen.

I kommunene Sapezal, Campo Novo do Parecis og Nova Ubiratã forbruker innbyggerne vann, fisk, frukt og grønnsaker som har vist seg å være forurenset med sprøytemiddelrester. Ikke engang de kunstige brønnene som forsyner skolene med vann har sluppet unna forurensningen.

Siden vannsystemet i Amazonas er svært omfattende, blir effekten av sprøytemidlene fortynnet. Da er det vanskeligere å bevise at de fortsetter å være til stede helt ut i skogene. Men forurensningen er reell, forsikrer biolog Débora Calheiros.

«Stoffene brytes ned etter at de kommer inn i vannsystemet, men forbindelsene som nedbrytningen forårsaker kan i noen tilfeller være enda mer giftige enn det opprinnelige stoffet. De som lider er først og fremst menneskene som er avhengige av vannet og fisket i områdene,» mener forskeren.

Mye soya, lite mat

I tillegg til å være en risiko for vannkvaliteten i to sentrale brasilianske økosystemer, truer den store råvareproduksjonen matsikkerheten lokalt.

En studie fra 2019 viste at innbyggerne i Campo Novo do Parecis, Sapezal og Campos de Júlio må kjøpe mat fra andre deler av landet, fordi det nesten er umulig å produsere mat der. Omtrent 98 prosent av det dyrkede arealet i kommunene blir utnyttet til produksjon av eksportråvarer som soyabønner og mais.

Det mangler plass til å dyrke frukt og grønnsaker og avle opp kylling, gris og produsere melk. De som prøver å produsere mat lider på grunn av sprøytemidlene som omgir dem.

Nesten halvparten av eiendommene i disse kommunene er på over 1000 hektar og er konsentrert i hendene på noen få grunneiere. Virkningen av sprøytemiddelbruken på slike langstrakte monokulturavlinger er stor. «Plantevernmidlene, i tillegg til å nå målet om å fjerne uønskede planter, sopp og skadedyr, påvirker også arbeidere og indirekte luft/jord/vann, lokalbefolkning, dyr og andre planter i omgivelsene,» ifølge studien.

Slike utfordringer er del av rutinen til lokalbefolkningen i Ceiba. De er del av Assosiasjonen for produsenter fra familiejordbruk i Assentamento Caeté i Diamantino. Diamantino er i toppen på bruk av plantevernmidler i Brasil, og en av kommunene som leverte soya til Norge i 2018.

Her prøver omtrent 15 familier å produsere mat med liten eller ingen bruk av sprøytemidler. Det krever ekstra innsats å beskytte frukt- og grønnsakshager på små gårder ved siden av soyaplantasjer.

«Vi planter trær på grensen til gården vår, og på siden der vi grenser mot soya, planter vi kassava,» forklarer bonden Ruseveth Marques Martins. Bladene til kassavaplanten når en høyde på mer enn én meter og danner en naturlig barriere mot plantasjene. Den spiselige delen av planten er begravet under jorda, noe som sikrer den mot luftforurensning.

Luftforurensningen påvirker elever som går på skole i nærheten av plantasjene. Det gjelder til og med de som bor i urbane områder i soyakommunene. Biologen Lucimara Beserra har bekreftet tilstedeværelsen av plantevernmidler i vannet som forsyner fire skoler i Campos de Júlio, Sapezal og Campo Novo do Parecis.

«De som bor her er vant til å se fly spraye gift over plantasjene. Du kan lukte det i luften. Hvis man har noen form for allergi knyttet til plantevernmidler, må du forlate byen,» forklarer Mauro Flávio de Souza, en lærer ved en skole i det landlige området i Campos de Júlio.

Forskning er tabu i et land fylt av sprøytemidler

I 2017 var det brasilianske forbruket av sprøytemidler allerede tre ganger høyere enn det globale gjennomsnittet. Bare i 2020 godkjente regjeringen til Jair Bolsonaro 493 nye plantevernmidler, i gjennomsnitt ti i uken. En rapport fra Europaparlamentet som ble publisert i år advarer om at en tredjedel av disse stoffene inneholder aktive ingredienser som er forbudt eller begrenset i EU.

Forskningen på sprøytemidler i Brasil følger imidlertid ikke den raske utviklingen.

«Vi trenger et nettverk av laboratorier i Brasil. [De må være] akkrediterte, godkjente og sertifiserte for å undersøke rester av plantevernmidler i vann, regn, jord, luft, blod, urin og morsmelk, så vel som i mat,» mener Wanderley Pignati.

Fram til 2015 hadde ikke Mato Grosso, delstaten i toppen av sprøytemiddelbruken i landet, noe laboratorium som kunne identifisere rester av glyfosat, det bestselgende plantevernmiddelet i Brasil. Et arbeid ble satt i gang i samarbeid mellom det lokale universitetet i Mato Grosso og arbeidsdepartementet for å starte tester, men prosessen ble avbrutt på grunn av pandemien.

I mellomtiden er universitetet kun i stand til å bekrefte tilstedeværelsen av 15 aktive forbindelser – langt unna de 504 aktive ingrediensene som er godkjent for bruk i Brasil, ifølge en studie av forskeren Larissa Bombardi.

Derfor må alle prøver som vil undersøke flere stoffer fraktes langt, ofte over 2000 kilometer til det føderale universitetet Santa Maria i Rio Grande do Sul. En lab som også har begrenset evne til å oppdage for eksempel glyfosat.

Den øvrige situasjonen i landet er ikke til hjelp. Statlige og føderale utviklingsmidler har blitt kuttet med 80 prosent de siste årene, og forsknings- og kandidaturstipender er halvert. «Og ressurser fra partnerinstitusjoner, som statsadvokatembetet, blir nå rettet mot å håndtere pandemien,» avslutter Pignati.

Barrierene er ikke bare tekniske og økonomiske. De som er villige til å forske på effekten av sprøytemidler i Brasil kan utsette seg selv for stor fare. De kan ende opp med å bli truet på livet, til det punktet at de må forlate landet. Det skjedde med Larissa Bombardi, forfatteren av en av de mest komplette studiene som noen gang er produsert om emnet.

I et åpent brev som ble sendt til kollegene ved universitetet i São Paulo den 3. mars 2021, avslørte Bombardi at hun hadde blitt trakassert etter at studien hennes ble publisert:

«I juni 2019 mottok jeg en oppfordring fra ledere av sosiale bevegelser om å endre hvor jeg går og hvilken rutine jeg har hver dag, for å beskytte meg mot mulige angrep fra de økonomiske sektorene som er involvert i feltet jeg forsker på,» skrev Bombardi.

Det siste strået kom i august 2020, da Bombardis hjem ble utsatt for innbrudd. Da ble hun låst inne på badet og datamaskinen hennes ble stjålet. Der var alle forskningsdataene hennes lagret.

«[…] en pårørende spurte meg om ranet kunne ha noe med arbeidet mitt å gjøre. Det var aldri hemmelig at jeg ikke har for vane å lagre filene mine i skyen. Ærlig talt, denne hypotesen hadde ikke engang krysset tankene mine den dagen jeg ble ranet. Og jeg vet virkelig ikke om det hadde noe med arbeidet mitt å gjøre. Kanskje ikke. Men jeg kommer aldri til å vite det sikkert,» sa forskeren, før hun reiste fra Brasil til Europa.

All grafikk av Julia Lima

Oversatt fra Portugisisk av Veera Mo