2020 kan vise oss veien ut av klimakrisen

Dersom våre politiske ledere gir utydelige beskjeder, møtes de av utydelig respons. Når myndighetene derimot gir klar beskjed om hva vi må bidra med, hvorfor vi må bidra, og hva det vil føre til – ja, så bidrar vi.

I en dugnad må alle bidra etter evne. Du og jeg kan gjøre noe, som å vaske hender og holde avstand. Det kan virke så smått, men i realiteten er dette den absolutt viktigste responsen på korona. Likevel er vi som enkeltindivider fullstendig avhengig av hva både myndigheter og næringsliv gjør.

En krise er en krise

Myndighetene må utarbeide overordnede retningslinjer som begrenser menneskelig kontakt, og kompensere med økonomisk krisehjelp. Næringslivet må innfinne seg med de nye retningslinjene og tilrettelegge for minst mulig smitte, enten det gjelder å sikre avstand mellom gjester på kafeer, å begynne med hjemmekontor eller å avholde digitale arrangementer.

Her er det mange likheter til hvordan vi skulle ønske at myndighetene møtte klimakrisa. Faktisk oppfordret nylig FNs generalsekretær António Guterres verdens land til å erklære klimakrise, inntil karbonnøytralitet er oppnådd. På samme måte er verden fortsatt i koronakrise inntil vi har fått immunitet i befolkningen.

Hvor blir det av myndighetene som sier tydelig: «Norge står i en klimakrise»? Og som følger opp med å si «Det betyr at du og jeg må leve litt annerledes. Vi må bytte ut litt av kjøttet med fisk og grønt, vi må kutte drastisk ned på flyreisene og spare på strømmen.” Å si dette ville forpliktet – regjeringen ville i så fall måtte vise hvordan de skulle tilrettelegge for vår nye hverdag.

Regjeringen kunne for eksempel varslet forbud mot fossil transport i Norge innen 2030, og sørge for at både veitrafikk, luft- og skipsfart blir nullutslipp innen den tid. Det måtte blitt fulgt opp med tiltak som å skru opp prisen på forurensing og gjøre det billigere reise utslippsfritt, i tillegg til å støtte implementering av ny teknologi og ladestasjoner i bygd og by over hele Norge.

Nye måter å leve på

Det er den type krisesignaler vi trenger fra regjeringen. Klimakrisen skiller seg fra koronakrisen ved å være mer enn ett annerledes år. Vi må finne nye måter å leve på som over tid ikke krever fossile brensler og en enorm bruk og kast av naturressurser.

Likevel ser vi at klimautslippene går ned rundt 7 prosent på verdensbasis i år. Det er et historisk stort klimakutt. Årets krise er langt ifra en oppskrift på hvordan utslippskutt bør skjer, men det viser tross alt at klimakutt er mulig. Spørsmålet er hvordan krisen følges opp i årene som kommer.

G20-landene bruker 50 prosent mer på krisepakker til fossil aktivitet, enn til lavkarbonløsninger. Dersom «å få hjulene i gang» innebærer fullt kjør med den gamle, fossile økonomien, så lover det dårlig for Parisavtalens mål. For å halvere verdens utslipp innen 2030, må vi ha klimakutt på over 7 prosent hvert eneste år fram mot 2030.

Brette opp ermene

Det er romjul, men utenfor vinduet kan jeg se at det lyser grønt fra gresset. 2020 kan bli det varmeste året noensinne målt. Vi styrer mot 3 graders global oppvarming mot slutten av dette århundret.

Det gir grunn til håp at EU forsterker klimamålet sitt om 55 prosent kutt i utslipp innen 2030, og land som Kina, Sør-Afrika, Storbritannia, og USA, når Joe Biden inntar det hvite hus, annonserer at de vil gå i netto null rundt midten av århundret. Men det er ikke nok med gode mål langt fram i tid – det som teller nå er hva som gjøres hver eneste dag framover.

Folk flest vet dette. Halve Norge støtter like inngripende tiltak mot klima som mot korona. Det politiske og folkelige klimaengasjementet gir grunn til optimisme.

Men framfor å puste lettet ut, må vi brette opp ermene. Klimakrisen krever at vi som samfunn og enkeltmenneske endrer måten vi lever på. Om ikke annet, så har Norge i 2020 vist at vi kan når vi vil. At folk og næringsliv gjerne bidrar – men at det fordrer politikere som er veldig tydelige på at vi er i en krise.