Å ta ansvar hjemme er å ta ansvar borte

Bakteppet er alvorlig når verdens land samles til klimatoppmøte i Dubai. Sommerens ekstremvær i Norge har forårsaket store skader og minnet oss på at klimaendringene allerede er i gang. Samtidig vet vi at dette kun er en forsmak på hva som kommer, og at land nærmere ekvator er mye mer utsatt for klimaendringer enn oss.

Vårt overforbruk bidrar fortsatt til å eskalere klimakrisa. Derfor er en egen klimapolitikk for nettopp forbruket et effektivt virkemiddel, både for å nå våre egne klimamål og for å redusere skaden vi påfører resten av verden. Teknologiske løsninger på klimakrisa er viktige, men de er ikke nok. Vi når ikke klimamålene uten å også gjøre endringer i måten vi lever på og hvordan vi organiserer samfunnet.

FNs klimapanel er tydelige på at vi ikke kan nå 1,5-gradersmålet uten å redusere forbruket. Da behøver vi å rette inn politikken deretter. Et eget forbruksbasert klimaregnskap vil gi oss oversikt over hvor mye utslipp våre vaner fører til, ikke bare når det gjelder utslipp som geografisk hører til Norge, men også når det kommer til utslipp vi skaper i andre land, for eksempel når vi importerer varer produsert andre steder i verden. Et eget klimamål for forbruket vil tvinge fram treffsikre virkemidler for å redusere utslippene i de største forbrukskategoriene mat, transport, bolig og vareforbruk.

Norge er blant de landene som forbruker mest i hele verden per innbygger, men vårt offisielle klimaregnskap fanger bare noe av sløsingen. En klimapolitikk som retter seg mot overforbruket vårt vil redusere utslippene vi forårsaker utenfor Norges grenser. Vi har en lang historikk med å skape utslipp som resulterer i farlige klimaendringer i andre land, og det eneste rettferdige er at vi begynner å ta ansvar for dette.

Samtidig kommer ikke Norge bort ifra sitt høye historisk ansvar for å bidra med klimafinansiering til andre land. Vi har gjennom flere tiår vært en stor olje- og gasseksportør, og gjort vårt for at særlig land i det globale sør må omstille samfunnet sitt drastisk.

Klimafinansieringen vår må være tredelt: Vi må bidra til investeringer i nullutslippsløsninger i samfunn som ikke har mulighet til å betale dette selv, vi må bidra til klimatilpasning for at disse skal kunne sikre seg mot skader som følge av klimaendringer, og vi må bidra til å dekke tap og skader som dessverre allerede er for sent å forhindre.

Nettopp tap og skade blir et sentralt tema under klimatoppmøtet. Fondet som ble vedtatt under forrige klimatoppmøte skal nå få sin utforming og sårt tiltrengte oppstart. I tillegg til at Norge må bidra til at dette fondet blir best mulig, må vi gjøre grep på hjemmebane.

Vårt viktigste bidrag for å redusere de globale utslippene står ikke på sakskartet under klimaforhandlingene: Overforbruket vårt må ned. Vi kan ikke fortsette å være så grådige med verdens felles ressurser.