Det finnes ingen H&M eller Zara i en bærekraftig verden

H&M og andre billigkjeders “fast fashion”-modell prøver å gjøre deg og meg til så lite miljøvennlige shoppere som mulig. Kjedene produserer enorme volum i varierende kvalitet. Utallige kolleksjoner pushes ut i butikkene, sammen med reklamekampanjer i millionklassen.

Kjedene skaper enormt kjøpepress, og tjener fett på at vi bytter ut garderoben flere ganger hvert år for å henge med på trendene. 2/3 av alle nye plagg er laget av billige og lite miljøvennlige materialer som plast, og fordi kjedene bruker fabrikker hvor arbeidere jobber for elendige lønninger, og oftest under elendige arbeidsforhold.

Samtidig konkurrer de samme kjedene med bruktmarkedet i Norge. 97 prosent av innsamlede klær blir eksportert ut av landet, hvor de ødelegger for lokal klesproduksjon og oversvømmer bruktmarkeder som ikke har plass til rike lands overskuddsklær. Dermed ender mye av klærne folk kjøpte forrige sesong på dynga, sammen med det kjedene ikke får solgt.

At klesindustrien er en miljøversting er ingen nyhet. Det har også bransjen selv vært klar over i flere tiår. Likevel ser vi ingen endringer som faktisk monner. At kjedene donerer klær, har panteordning i butikkene og andre tilsynelatende grønne initiativ blir bare grønnvasking om ikke bransjen tar tak i det grunnleggende problemet: at de produserer altfor mye klær.

I møte med en tafatt klesindustri er det uholdbart å legge hovedansvaret for et bærekraftig klesforbruk på forbrukerne. Klespolitikken må ta tak i grunnproblemet: industriens rovdrift på planeten og tekstilarbeidere, og forretningsmodellen basert på bruk og kast.

Det blir derfor et sidespor når klima- og miljøminister Espen Barth Eide peker på informasjon til forbrukerne som en løsning på problemene i klesbransjen. Det hjelper ikke å vite at klærne i butikken er laget av plast og skadelige kjemikalier om det ikke finnes reelle alternativer. Vi får ikke reell endring og når ikke klimamålene om klesbransjen får fortsette med business as usual hvor de sprenger skalaen for hva folk og miljø kan tåle.

Vi trenger tiltak som tvinger kleskjedene til å ta ansvar for sin enorme miljøpåvirkning. Vi trenger en miljøavgift så prisen på et klesplagg faktisk reflekterer miljøfotavtrykket produksjonen har hatt, og en levetidsmerking sånn at vi vet hvor lenge vi kan forvente å ha plaggene og kan kreve å få dem reparert hvis de raskt går i stykker. Regjeringen må fjerne momsen på reparasjon sånn at det blir billigere for folk å fikse klærne de allerede har.

Vi i Framtiden i våre hender ønsker oss også en produsentansvarsordning som de har i elektronikkbransjen, hvor kjedene må være åpne om og selv betale prisen for egen overproduksjon, med mål om å redusere overskuddslager for hvert år, og krav om å donere klær som blir til overs. Miljøminister Barth Eide må gå sammen med næringsministeren om å skrote skattereglene som gjør at det lønner seg for kjedene å kaste det de ikke får solgt.

Det er absurd at en industri som står for opptil 10 prosent av verdens utslipp, mer enn fly og skipsfart til sammen, så lenge har fått ture fram uten å bli stilt til ansvar for den enorme miljøpåvirkningen sin. De tør ikke engang stille til debatt for å forsvare sine egne “miljøsatsinger”, noe programleder Sigrid Sollund påpekte flere ganger i mandagens Dagsnytt 18. Det i seg selv bør være et signal om behov for politisk handlekraft.

Nå forventer vi at politikerne våre leverer.

Dette innlegget ble publisert på TV2.no 20. januar 2022