Drivhuseffekten

Forblåst og knusktørt. Der det er planter, er de like hvite som støvet på bakken. Med vindkast på seksten meter i sekundet strever fotografen med å komme seg ut av bilen. Hun skal fram til utkikkspunktet noen meter bortenfor.

Fjellene i Sierra Nevada er kulissen i det fjerne. Her laget Sergio Leone de berømte spagetti-westernfilmene med Clint Eastwood i hovedrollen. Du nærmest forventer at høyballer skal komme trillende med vinden, mens sandkornene pisker ditt furete ansikt.

Naturlandskapet i Almería i Sør i Spania ser nådeløst ut. Særlig for en jordbruker.

Forestillingene fra westernfilmen slutter her. Jeg ser ingen stille bålplass med en fortøyd hest på slettene. Jeg ser bare drivhus. Drivhus, på drivhus, på drivhus.

Kulturlandskapet forteller historien om optimalisering og vekst. Det er her tomatene dine kommer fra. Almería selger seg som Europas grønnsakshage. 395.000 tonn tomater ble sendt ut av den vesle provinsen i fjorårssesongen.

Norske importører har også en andel i Almería. Hvert år kjøper Bama, Coop og de andre leverandørene over 660 tonn fersk frukt og grønt fra Spania til Norge.

Området er historisk spesielt kjent for tomater, og i tillegg kjøper vi tonnevis paprika, agurk, squash og mye mer. 22 prosent av de importerte grønnsakene våre kommer herfra.

Grønnsakseksporten fra Almería er ikke en liten bedrift i et landområde som er fastlandseuropas tørreste.

Sparing og forbruk

Mangelen på vann har ikke hindret politikere å prioritere drivhusindustrien hardt i over 50 år.

Planen ble først til under General Franco og var sortert under Instituto Nacional de Colonizacíon, som assosiasjonene til tross, ikke annet enn det spanske navnet for landbruksdepartementet. Likevel er det helt riktig å si at Almería ble kolonisert av drivhus.

Da «The Good, the Bad and the Ugly» kom ut 1966 var det tre hektar drivhus her. Ti år senere var det 5000 hektar. Deretter doblet arealet seg både på 80- og 90-tallet.

I dag dekker drivhusene over 32.000 hektar. Det er fire ganger så stort som hele Stavanger by.

Satsingen på drivhus førte til en grønnsaksindustri med en kompleksitet bare landbruket klarer å levere. Noe bra, noe dårlig og noe rett ut stygt.

Vi får ly i et drivhus. Her blir vi servert et sympatisk eksempel på drivhusindustrien i Almería, og dette vet vi, for vi er invitert hit av den regionale produsentforeningen for landbruket.

Det er varmt, vindstille og fuktig. Selv om frodig nok ikke er rette ordet, er det i hvertfall grønt. Sytti rader med cherrytomater på hver side av midtgangen.

– Jeg er født her i drivhusene. Min far startet med tomater i drivhus for femti år siden, sier Emilio Castillo.
– En av pionerene, skyter Jan van der Blom inn.

Van der Blom er produsentforeningens mann. Biologen med det kledelige navnet kom til Sør-Spania for 30 år siden for å fremme humlebefrukning i drivhusproduksjonen.

Castillo er drivhusbonden. Smilerynkene stråler fra øynene til 46 år gamle Castillo. Kjekk som en skuespiller, stødig som en bonde. Den mørkeblå trøya sitter som et skudd.

Cherrytomatene ble plantet i juni. I løpet av høsten og vinteren blir plantene høstet og holdt ved like av både arbeidshender og naturressurser.

Selv om Castillo kler rollen som industriens positive ansikt utad, er han rask med å fortelle hva drivhusbøndene strever med i Almería-provinsen: tilgang på vann og tilgang på arbeidskraft.

Grunnvannet er ødelagt i kommunen Castillo dyrker cherrytomater. Det finnes nesten ikke ferskvann under bakken her. Når ferskvannet forsvinner, siger saltvannet fra havet inn i grunnen.

Overforbruket i kommunen er på slående 250 prosent, ifølge det spanske miljødepartementet. For at ferskvannet under bakken skal være en fornybar ressurs, må det få muligheten til å fylle seg opp.

Over 40 prosent av grunnvannreservene i Spania er truet av overforbruk, viser en gjennomgang som Greenpeace Spania publiserte i oktober. Med redusert nedbør, minimalt overflatevann og mindre snø i fjellene blir problemet enda større sør i Spania.

– Tidligere fikk vi vann fra områdene rundt, men det tok slutt. Det er klart jeg er bekymret, sier Castillo.

Produsentforeningens mann, Jan von der Blom, vil snakke om effektivisering når vannspørsmålet dukker opp.

I drivhus er produktiviteten per kvadratmeter høyere enn i noe annet landbruk. Såkalt dryppvanning minker behovet for vann. 99,9 prosent av drivhusene har moderne vanningsteknologi.

Bøndene kan investere i en enda bedre vanningsteknologi også, forteller han; et vanningssystem som fordeler dryppene likt over hele raden, selv om bakken heller litt mot en side.

– Vi mener det er mulig å spare 15-20 prosent vann ved å ta i bruk ny teknologi. Det er dyrere, men du kan spare vann. Justering av vannforbruket gjennom hele dagen bidrar også til mer effektivt forbruk.

– Men du trenger disiplin for å gjøre det, han til.

Emilio Castillo viser oss appen han bruker for å kontrollere vanningen. Fra den vanner han tomatene syv ganger om dagen, i opptil seks minutter hver gang.

– Nå har bladene nettopp blitt klippet, så da vanner jeg bare i to minutter, sier han.

Castillo er virkelig en state of the art drivhusbonde. Von der Blom viser oss avlange plastpakker med næring tomatplantene er plassert i. Ut av plastemballasjen bugner det av kokosavfall fra India eller Sri Lanka. Å si at plantene vokser opp fra disse pakkene, ville vært en overdrivele. De to meter høye plantene henger fra taket, med røttene nede i næringen et sted. Kokosavfallet sirkulerer vannet ekstra godt.

Andelen bønder som bruker denne type biomasse var oppe på 15 prosent, men sank ifjor. Økosertifiseringen ryker nemlig hvis du dyrker slik. Merkingen stiller krav til at plantene skal vokse i jord. Men det håper von der Blom de kan endre på.

Castillo dyrker ikke økologisk. Han blander kunstgjødsel i vannet. Når prisen på kunstgjødsel går opp, blir han nødt til å være ekstra sparsommelig med vannet. Dessuten er vannet også dyrt, forteller han.

Før vi går ut, får vi smake på tomatene. Umiskjennelig like tomatene på Coop'en hjemme. Ekstra godt rett fra planten, selvsagt. Den søte smaken som minner deg på at tomaten faktisk er et bær.

Vannfabrikken

Fotografen er på vei tilbake til bilen, men før vi drar, vil Emilio Castillo vise oss bassenget.

Et basseng, her? Ja, vanningsbassenget, hvor tomatene henter sine styrkedråper. Jeg klarer å tilkalle fotografen i tide, og vi smetter rundt et hjørne og bak en port. Landskapet åpner seg opp på nytt. Fjellene er tilbake som kulisse.

Rørsystemet er synlig ut og inn fra bassenget. Fra horisonten blir det transportert nedbør og smeltet snø fra Sierra Nevada, «nesten en tredjedel av vannet», vil von der Blom legge til.

Strømmen i selve anlegget på drivhusgården kjører Castille fra et solcellepanel på taket. En liten andel av vannet i Almería kommer også fra renset husholdningsvann. En voksende andel kommer fra et såkalt desalineringsverk noen kilometer unna.

Avsaltet sjøvann blir transportert derfra til drivhusbønder i rør. Til slutt trenger Castillo tusenvis av plastballer flytende på vannskorpa i bassenget. Slik bremser han fordampingen.

Emilio Castillo trenger et puslespill av vannkilder og teknikker for å holde koken i drivhuset. Han møter knappheten med oppbretta armer. «Vi kan ikke kontrollere klimaet», sier Castillo, men han ser ut til å prøve så godt han kan.

På vei ut fra drivhusområdet stanser vi på nytt ved utkikkspunktet. I enden ligger havet. Der ligger også desalineringsverket, det anlegget som avsalter sjøvannet.

Vannverket går på kull. Importert trekull av uklar opprinnelse, ifølge den seneste inspeksjonen fra miljømyndighetene.

I 2018 erklærte Miljødepartementet i Spania slutten for kullutvinning i landet. Flere kullkraftverk ble stengt de neste årene.

Anlegget i Almería er et av fem anlegg som har fått et unntak. Desalineringsanlegget ligger i samme industriområde som kullkraftverket, og kullet gir energi til mer enn bare avsaltningen.

Byen får også strøm derfra. Men avsalting er en energikrevende prosess. Transporten av vann går i et 120 kilometer stort rørsystem. Klart vannet blir dyrere for Emilio Castillo. CO2-avtrykket stiger likeså.

Klimaavtrykket per kubikkmeter med vann er 4000 prosent høyere med denne strategien, enn med overflatevann.

Men så er heller ikke overflatevann et alternativ i en ørken.

Almería er for viderekommende. Grunnvannet er rasert, regn og snø blir det stadig mindre av, og saltvannet blir renset og transportert rundt med energi fra et kullkraftverk. Energiprisene gjør at vanntransport over lengre avstander innad i landet ikke lenger er holdbart.

Jeg må snakke med en forsker for å komme til hektene.

På en rosa kafe møter jeg Jaime Martínez Valderrama, ørkenforsker på det nasjonale forskningsinstituttet CSIS.

Han snakker med så mange journalister at han ikke har tid til å møte meg i felt. Politikere lytter også til Martínez. Han har jevnlig kontakt med Tysklands ambassadør og en egen kommisjon i det tyske parlamentet, som tar vannsituasjonen i Spania svært alvorlig.

– Vi løser et problem med teknologi, men så lager vi et par andre problemer på veien. Når vi snakker om matsystemer, må vi starte i en helt annen ende. Du må ha mer enn teknologiske løsninger. Men denne innstillingen er vanskelig å forandre, sier Martínez.

Avsaltet vann er et godt eksempel. Hold deg fast nå: Vannet fra renseanlegget blir faktisk for rent. Plantene dør av vann som er helt uten salter og mineraler.

Derfor må man blande det rensede vannet med saltvann av dårlig kvalitet. Derfor fortsetter man å pumpe opp grunnvannet i Almería, det grunnvannet som er ribbet for ferskvann og invadert av sjøvann fra havet. Blandingen er fin for tomatene i drivhuset.

Saltet som er renset i vannverket blir dumpet utenfor kysten. Over tid vil saltkonsentrasjonen i vannet gjøre at økosystemet under vann vil endre seg.

Hvor skadelig det er, er forskerne uenig i. Men hold saltrestene unna fiskebestanden, er den klare beskjeden. Da bygger man enda et rør, noen kilometer ut i havet.

Å drive desalineringsanlegget på solceller er heller ingen god løsning. Enorme solcelleparker i ørkenen vil også drepe dyrelivet der. Og gjett hva solcellepanelene trenger for å holde produksjonen oppe i vind og vær. De må vaskes med vann!

– Konkurransefortrinnet du har hatt med solmengdene forsvinner, sier Martínez. Frykten for klimaendringer gjør at det satses enda mer på kunstig vanning.

Selv om forskere slår fast at Almería hadde hatt like store problemer med vannforsyningen, selv uten klimaendringer, fordi vannpolitikken er så dårlig.

Martínez mener det er helt andre planter som egner seg for landbruket i Almería. Frukter og grønnsaker som overlever på nedbørsvann, som oliven og dragefrukt. Planter til kosmetisk og medisinsk bruk.

Ikke minst må omfanget av drivhusproduksjon i hele Sør-Spania reduseres. Arealet må halveres, mener han.

Det hjelper ikke at sektoren bruker hver dråpe vann. Fra forskningen vet vi at mer effektivising faktisk øker faren for overforbruk, fordi man får fullmakt til å forbruke. Martínez frykter en økt satsing på desalineringsanlegg.

Barn av ørkenen

Hva så med den norske koblingen? Hos en av Bamas største produsenter Agroponiente møter vi Javier Acedo, en mellomleder i markedsavdelingen. Han har mye kontakt med de norske importørene.

– Vi er barn av ørkenen. Hvem tror du passer best på vannet, de som er vant med mye vann, eller de som er vant med lite? spør han.

Forslaget om å redusere drivhusproduksjonen er virkelighetsfjern, mener Acedo.

– Vi føler et ansvar her for å gi mat til folk. Almería er ikke bare en business. Vi forsyner Europa på vinterstid. Til syvende og sist vil Tyskland, Frankrike og Norge ha grønnsaker og frukt på vinteren.

– Men det som er helt sikkert, er at vi ikke kommer til å tørre å ta vannet fra en ikke-bærekraftig kilde, slår han fast.

Bama og Coop kan neppe holdes ansvarlig for et lands vannpolitikk (se boks). Likevel er det oppover i systemet pila peker når de ulike aktørene snakker om løsninger på problemet. Javier Acedo sier Bama stiller høye krav og følger dem tett, særlig hva gjelder kvaliteten på varene.

Ørkenforsker Jaime Martínez Valderrama har en klar beskjed til norske aktører.

– Som jeg sa til tyske myndigheter: Dere må regulere forhandlingsmakten mellom bøndene og resten av leverandørkjeden. Rettferdige priser er løsningen.

– Hvis vi skal ha produkter som er miljøvennlige, må det koste mer. Kanskje skal ikke konsumentene betale for det, men distributørene må ta en litt mindre del av marginene.

I sin siste forskningsartikkel skriver Martínez om den onde spiralen bøndene befinner seg i. Han kaller det en tredemølle, fordi man løper og løper, men kommer ikke av flekken.

Prispresset gjør at bønder må investere i ny teknologi for å kutte kostnader til arbeidskraft. Gjelden øker. For å få avkastning og betale gjeld, må bøndene øke volumet de produserer, og utvide driften. Faren for overproduksjon og matsvinn øker.

I tillegg må alle bønder gjøre det samme, for å holde tritt, og prisen synker igjen, som igjen øker presset på å produsere mer for å tjene penger.

Denne historien er forbløffende lik historien om landbruket i Norge.

Sammen med Javier Acedo går vi til pakkeriet, siste post før tomatene sendes til Norge. Tårn med tomatkasser, høyt under taket. Mekanikken slår fast at naturen er ferdig med sin del av jobben. Acedo finner fram sin favoritt.

– Dette er RAF-tomaten, den beste tomaten som finnes. Den har dere ikke i Norge! Den holder ikke fem dager i frakt, slår han fast.

Hele reisefølget lager rare godlyder når vi smaker på tomaten.

Meny selger RAF-tomater fra november til mai, kan jeg lese på nett. «Spis i sesong» er rådet som ofte trumfer de mest oppslukende landbrukspolitiske hengemyrene. Er dette i sesong?

Spørsmålet må henge i lufta. I mellomtiden er det nok mat for tankene i alle ender av leverandørkjeden.