Fem grunner til at klesproduksjonen er en klima, miljø- og etikkversting

Her er fem grunner til at klesbransjen er en versting:

1. Det er en stor overproduksjon og overforbruk av klær

Kleskjedene lever av å få deg og meg til å kjøpe mest mulig klær, selv når vi ikke trenger mer. Det er dette vi kaller overforbruk.

I løpet av tre tiår (1989-2018) fikk folk i Norge nesten dobbelt så mange kilo klær for samme pris. Samtidig som vi doblet hvor mange klær vi importerte.

Overforbruket fører til et stort avfallsproblem. Vi i Norge er i toppen av de som bruker og kaster flest klær i Europa. 97 prosent av våre brukte klær blir sendt til utlandet. Mange av klærne våre havner til slutt på søppeldynger i land, som vi ser på bildene fra Atacama- ørkenen i Chile.

2. Vi har gått fra “fast fashion” til “ultra fast fashion”.

Både prisen og kvaliteten på klær går nedover.

Dette er mulig på grunn av billige fibre i klærne laget av plast, lave lønninger for de som lager klærne og dårlige arbeidsforhold på fabrikkene.

Ultra fast fashion, som den kinesiske nettgiganten Shein, lanserer opp til 1000 nye plagg hver eneste dag. De produserer kjempebillige plastklær med kort levetid, som er svært dårlig for miljøet.

3. Klesbransjen forurenser og utnytter arbeidere land hvor klærne blir laget

Folk som arbeider i landene hvor klærne blir laget, vanligvis i sør, blir ofte utnyttet av kleskjedene.

De har ofte dårlige arbeidsforhold med blant annet veldig lange arbeidsdager, utrygge steder å jobbe, lave lønninger og kan se langt etter grunnleggende rettigheter som å fagorganisere seg.

At arbeiderne blir utnyttet på denne måten gjør at vi i Norge kan kjøpe haugevis av klær til en billig penge.

I hele 9 av de 10 asiatiske landene med størst kleseksport til Norge blir rettighetene til tekstilarbeiderne brutt igjen og igjen. Samlet produserte Kina, Bangladesh og Malaysia 56 prosent av alle klær som ble importert til Norge.

Mangel på regler for hvordan man har lov til å produsere klær i landene hvor klærne produseres fører til at klesprodusentene kan drive med store utslipp og forurensing av jord og elver. Bruk av kjemikalier i klesproduksjon er også farlig for helsa til arbeiderne.

Vi kjøper dobbelt så mange klær som vi gjorde på nittitallet. Produksjonen av klær har sprengt skalaen for hva som er klima- og miljøvennlig. Og for å ikke snakke om hva som er etisk forsvarlig.

Her er fem grunner til at klesbransjen er en versting:

1. Det er en stor overproduksjon og overforbruk av klær

Kleskjedene lever av å få deg og meg til å kjøpe mest mulig klær, selv når vi ikke trenger mer. Det er dette vi kaller overforbruk.

I løpet av tre tiår (1989-2018) fikk folk i Norge nesten dobbelt så mange kilo klær for samme pris. Samtidig som vi doblet hvor mange klær vi importerte.

Overforbruket fører til et stort avfallsproblem. Vi i Norge er i toppen av de som bruker og kaster flest klær i Europa. 97 prosent av våre brukte klær blir sendt til utlandet. Mange av klærne våre havner til slutt på søppeldynger i land, som vi ser på bildene fra Atacama- ørkenen i Chile.

2. Vi har gått fra “fast fashion” til “ultra fast fashion”.

Både prisen og kvaliteten på klær går nedover.

Dette er mulig på grunn av billige fibre i klærne laget av plast, lave lønninger for de som lager klærne og dårlige arbeidsforhold på fabrikkene.

Ultra fast fashion, som den kinesiske nettgiganten Shein, lanserer opp til 1000 nye plagg hver eneste dag. De produserer kjempebillige plastklær med kort levetid, som er svært dårlig for miljøet.

3. Klesbransjen forurenser og utnytter arbeidere land hvor klærne blir laget

Folk som arbeider i landene hvor klærne blir laget, vanligvis i sør, blir ofte utnyttet av kleskjedene.

De har ofte dårlige arbeidsforhold med blant annet veldig lange arbeidsdager, utrygge steder å jobbe, lave lønninger og kan se langt etter grunnleggende rettigheter som å fagorganisere seg.

At arbeiderne blir utnyttet på denne måten gjør at vi i Norge kan kjøpe haugevis av klær til en billig penge.

I hele 9 av de 10 asiatiske landene med størst kleseksport til Norge blir rettighetene til tekstilarbeiderne brutt igjen og igjen. Samlet produserte Kina, Bangladesh og Malaysia 56 prosent av alle klær som ble importert til Norge.

Mangel på regler for hvordan man har lov til å produsere klær i landene hvor klærne produseres fører til at klesprodusentene kan drive med store utslipp og forurensing av jord og elver. Bruk av kjemikalier i klesproduksjon er også farlig for helsa til arbeiderne.

 4. Syntetiske klær slipper ut mikroplast.

De fleste klærne som ligger på søppeldynger rundt om i verden er laget av plast, fordi to tredjedeler av klær som lages i dag er av syntetiske fiber.

Søppelfyllinger verden over en stor kilde til utslipp av mikroplast. Det er fordi klærne sakte brytes ned til mikroplast og går ned i jorden, så ut i elver og ender til slutt i havet. Forskere anslår at så mye som 35 prosent av mikroplasten i havet stammer fra tekstiler laget av plast. 

De siste 20 årene har vi doblet bruken av plast i produksjon av tekstiler. Det er fordi det er mye billige å lage klær av plast enn naturmaterialer.

Folk i verden kjøper 60 prosent mer klær enn for 15 år siden, og bruker dem bare halvparten så lenge. Det er en klar sammenheng mellom økningen i bruk av polyester (en type plast), som finnes i over halvparten av alle klær som lages i dag, og økning i klesforbruket vårt.

5. Hemmelighold rundt overskuddslager

Det er ikke bare de brukte klærne som skaper en avfallskrise i verden, men også de store lagrene med klær til overs som kjedene sitter igjen med hvert år.

Det er store mørketall på hvor mye det er snakk om fordi flere av de store kleskjedene ikke kan eller ikke vil oppgi tall på hvor mye. Men vi vet at norske kleskjeder sitter igjen med minst 700 tonn usolgte klær hvert år.

Kjedene sier at de donerer 600 tonn usolgte klær til veldedige organisasjoner, som selges i land der merkevaren ikke har butikker eller selger klær på andre måter. De oppgir også at 95 tonn usolgte klær rett og slett brennes. Dette er fordi dagens regler gir selskaper fradrag på skatten for såkalt «ukurante varer» som destrueres, mens de må betale merverdiavgift for å donere usolgte varer til innsamlerne.

Kjedene er ikke forpliktet til å si hva de gjør med overskuddslagre. Så må vi anta at det er store mørketall på hvor mye som ødelegges.

Dette er alle store utfordringer, men det fins løsninger. Les mer om hvordan vi kan bremse fast fashion her.

 4. Syntetiske klær slipper ut mikroplast.

De fleste klærne som ligger på søppeldynger rundt om i verden er laget av plast, fordi to tredjedeler av klær som lages i dag er av syntetiske fiber.

Søppelfyllinger verden over en stor kilde til utslipp av mikroplast. Det er fordi klærne sakte brytes ned til mikroplast og går ned i jorden, så ut i elver og ender til slutt i havet. Forskere anslår at så mye som 35 prosent av mikroplasten i havet stammer fra tekstiler laget av plast. 

De siste 20 årene har vi doblet bruken av plast i produksjon av tekstiler. Det er fordi det er mye billige å lage klær av plast enn naturmaterialer.

Folk i verden kjøper 60 prosent mer klær enn for 15 år siden, og bruker dem bare halvparten så lenge. Det er en klar sammenheng mellom økningen i bruk av polyester (en type plast), som finnes i over halvparten av alle klær som lages i dag, og økning i klesforbruket vårt.

5. Hemmelighold rundt overskuddslager

Det er ikke bare de brukte klærne som skaper en avfallskrise i verden, men også de store lagrene med klær til overs som kjedene sitter igjen med hvert år.

Det er store mørketall på hvor mye det er snakk om fordi flere av de store kleskjedene ikke kan eller ikke vil oppgi tall på hvor mye. Men vi vet at norske kleskjeder sitter igjen med minst 700 tonn usolgte klær hvert år.

Kjedene sier at de donerer 600 tonn usolgte klær til veldedige organisasjoner, som selges i land der merkevaren ikke har butikker eller selger klær på andre måter. De oppgir også at 95 tonn usolgte klær rett og slett brennes. Dette er fordi dagens regler gir selskaper fradrag på skatten for såkalt «ukurante varer» som destrueres, mens de må betale merverdiavgift for å donere usolgte varer til innsamlerne.

Kjedene er ikke forpliktet til å si hva de gjør med overskuddslagre. Så må vi anta at det er store mørketall på hvor mye som ødelegges.

Dette er alle store utfordringer, men det fins løsninger.