Grønnvasking er ikke shaming, det er lovbrudd

Dette innlegget er skrevet i samarbeid med Gunstein Instefjord i Forbrukerrådet.

Omtrent halvparten av oss ser etter sertifiseringer eller merker for informasjon om produkter er bærekraftige (Opinions Forbruker og bærekraftsrapport, 2021). En fjerdedel sier de legger stor vekt på at det de kjøper skal være produsert på en bærekraftig måte. Men bare 12 prosent synes det er lett å finne informasjon om hvor bærekraftig ulike selskaper og varene deres er. Mange kontakter oss fordi de lurer på hvordan de kan finne fram i jungelen av «green», «conscious», «bærekraftig», resirkulerte materialer som kanskje ikke er så miljøvennlig likevel, og bærekraftsstrategier. Vi vet at pris og tilgjengelighet ofte er det utslagsgivende for hva folk faktisk ender opp med å kjøpe.

Med andre ord kan det være vanskelig i praksis å følge opp gode ønsker om å velge mer miljøvennlig. Mangel på informasjon er én ting. Aktiv desinformasjon som villeder forbrukerne til å tro at noe er snillere mot planeten enn det egentlig er, er et enda større problem.

Å si at «naming and shaming» ikke er konstruktivt, og at vi må ha mer positiv kommunikasjon rundt bærekraft, mener vi blir en for enkel kritikk av et stort og komplekst problem. Det er tross alt ulovlig å grønnvaske og villede forbrukere. Når selskaper bryter loven, bør det påpekes.

Det må være lett å ta grønne valg.

Er det grønnvaskingsprisen eller selskapenes villeding av forbrukerne, som gjør det vanskelig å ta gode forbrukervalg? Vi mener det siste. Grønnvasking fører til forvirring og mistillit. Det er farligere for handlingslammelse, enn at et selskap får påpekt at de ikke har belegg for påstandene sine. En grønnvaskingspris er et av verktøyene for å «snakke åpent om både hvor viktig og vanskelig det er å få til grønnere forbruk. Og hvordan næringslivet kan påvirke forbrukernes valg» som Kjøs og von Krogh etterspør.

Grønnvaskingsprisen er ment å minne selskapene på hvilket ansvar de har for å gi riktig informasjon om miljøbelastningen av varene de selger. Noen av «løsningene» selskapene presenterer, er ikke reelt sett bedre for planeten. Da blir det umulig for oss forbrukere å ta de grønne valgene mange så gjerne vil ta. Kjøs og von Krogh sier at «alle bare er mennesker». Det stemmer ikke helt – ganske mange er faktisk selskaper med store overskudd og mye makt. Og like mye ansvar.

Grønnvaskingsprisen viser frem selskaper som bruker begreper og miljøvennlige merkelapper de ikke har belegg for å bruke. Uavhengig av intensjoner, er ikke faktafeil tillatt. Det fører til at begrepet bærekraft blir nærmest tømt for innhold. Det hjelper ikke forbrukerne at bærekraftsjungelen blir enda mer overgrodd og vanskeligere å navigere i.

«Grønnvaskingsdebattene og grønnvaskingspris kan gjøre valget enda vanskeligere, for hvordan vet man at et produkt faktisk er mer bærekraftig, når så mye er grønnvasking?» skriver kronikkforfatterne. Nettopp! All grønnvaskingen gjør det veldig vanskelig for deg og meg å vite hvorvidt produktene faktisk er så grønne som de påstår. Vi har derfor vanskelig for å forstå Kjøs og von Kroghs resonnement om at å ikke påpeke grønnvasking skal gjøre det lettere for forbrukerne.

Målet bør ikke være å ha ulike merker eller rangeringer på alt vi kjøper. Hele produksjonsforløpet for varene våre må endres, slik at ALLE varer følger en minstestandard. Å «dulte» selskapene litt i riktig retning, slik Kjøs og von Krogh skriver, vil ikke ta oss dit. Vi må holde selskaper ansvarlige, på vegne av forbrukerne. Det gjør vi med Grønnvaskingsprisen.