Ikea og Levis nekter å signere avtalen som kan redde liv

I dag er det ti år siden Rana Plaza-katastrofen i Bangladesh, der 1134 tekstilarbeidere ble drept. Bygningen de jobbet i kollapset som et korthus.

Tekstilhistoriens mest dødelige ulykke var et resultat av vilkårlig og ikke-bindende etikkarbeid fra selskapenes side. Neglisjering av arbeidernes rett til en trygg arbeidsplass og anstendige arbeidsvilkår vises i statistikken.

Ikke bare kollapser fabrikkene, de brenner også. Fra 2009 til 2013 ble minst 1170 tekstilarbeidere drept i 32 separate fabrikkbranner i Bangladesh.

I tillegg døde mange flere arbeidere som følge av elektriske sjokk, eksploderende dampkjeler og andre fatale ulykker som kunne vært unngått.

Ikea og Levis nekter

Kollapsen markerte et skille i arbeidet for anstendige arbeidsforhold i tekstilindustrien. I Norge fikk vi Åpenhetsloven, som krever full åpenhet om leverandørkjeder for produsentene. I Bangladesh gjaldt den bindende Sikkerhetsavtalen fra 2013. Pakistan fikk sin sikkerhetsavtale i 2022.

Den bangladeshiske Sikkerhetsavtalen er en overenskomst mellom kles- og tekstilkjeder og nasjonal og global fagbevegelse. Avtalen, som kom i kjølvannet av Rana Plaza-katastrofen, har ført til en sikkerhetsmessig revolusjon for mer enn to millioner tekstilarbeidere på rundt 1700 fabrikker. 90 prosent av alle avdekkede sikkerhetsfeil er rettet opp.

I år ble avtalen også gjeldende for hundretalls fabrikker i Pakistan. Den kommer ikke en dag for tidlig.

Frivillige tilsynsordninger har heller ikke fungert i Pakistan, og bare i 2022 døde det minst 19 kles- og tekstilarbeidere i ulykker i landets tekstilfabrikker.

Det er ingen tvil om at sikkerhetsavtalen har forhindret nye katastrofer og reddet liv. Mens fabrikkene som omfattes av avtalen i Bangladesh ikke har hatt noen alvorlige ulykker eller dødsfall siden 2013, bidrar ikke-regulerte fabrikker innenfor tekstil- og annen vareproduksjon fortsatt til ulykkesstatistikken.

Noen selskaper, blant dem Ikea og Levis, nekter å signere avtalen. Dette til tross for at de er klar over at de kjøper varer fra land og en industri som er beryktet for systematiske menneskerettighetsbrudd.

Vi mener at selskaper som ikke forplikter seg innenfor sikkerhetsavtalen, ikke gjør fullgode aktsomhetsvurderinger, slik åpenhetsloven krever.

Livet til arbeiderne som ikke kommer under avtalens beskyttende vinge, og som hver dag produserer T-skjorter, bluser, sengetøy og håndklær til oss forbrukere, fortsetter å henge i en tynn tråd.

Det viktigste skrittet klesbransjen kan ta

Den norske åpenhetsloven trådte i kraft sist sommer. Den pålegger selskaper å ta et langt større ansvar for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold i sine leverandørkjeder – og å være åpne om sin innsats for å sikre disse.

Det viktigste konkrete skrittet et selskap i tekstil- eller klesbransjen kan ta for å møte åpenhetslovens krav til helse og sikkerhet på fabrikker i Bangladesh og Pakistan, er å underskrive sikkerhetsavtalen, og følge opp overfor leverandørene.

Ved å gjøre det, sørger man for forankring i selskapets toppledelse, kartlegging av farlige forhold på fabrikken, utbedring av avdekkede sikkerhetsmangler og involvering av fagbevegelsen.

Avtalen har en klagemekanisme som sikrer at arbeidere kan varsle om farlige forhold, anonymt og trygt. Dersom fabrikken må stenges for utbedringer får arbeiderne lønn i mellomtiden. Derfor trenger ingen å frykte at det å varsle vil sette en selv i økonomisk uføre.

Sikkerhetsavtalen krever at alle kontrollrapporter og tidfestede pålegg om utbedringer ligger åpent på sikkerhetsavtalens hjemmeside. Det betyr at vi alle kan følge med på hvordan sikkerheten blir ivaretatt på fabrikkene til avtalens underskrivere, for eksempel norske Varner gruppen (Cubus, VOLT, BikBok med fler) og Kid Interiør. Det er et system som bygger tillit til bransjen!

Gjemmer seg bak unnskyldninger

Kollapsen av Rana Plaza var like forventet som den var mulig å unngå, dersom kles- og tekstilkjedene og fabrikkeierne hadde tatt ansvar.

Det finnes fortsatt altfor mange selskaper som ikke vil fortelle omverden om hvilke fabrikker de kjøper varene sine fra, og som gjemmer seg bak unnskyldninger om «konkurransesensitiv informasjon».

Rapportene fra fabrikkontrollene holder de skjult. Dette er livsviktig informasjon som kunne ha avslørt dårlige sikkerhetsrutiner på produksjonsstedet. Dersom fabrikkene brenner, kollapser eller eksploderer vil de få et forklaringsproblem.

Vi oppfordrer alle kles- og tekstilselskaper som produserer i Bangladesh og Pakistan til å signere på sikkerhetsavtalen. Vi ber samtidig norske myndigheter, som støtter ansvarlig forretningspraksis, å anmode relevante selskaper å underskrive den.

Ikke minst må norske myndigheter vite at selskapene følger åpenhetsloven, og straffe dem som ikke gjør det.

Tiden for store tragedier i tekstilbransjen er over, bare merkevarene slutter å motarbeide framskrittene.

Denne kronikken ble først publisert i Nettavisen.