Klimapolitikk uten politikk

For å starte med det beste først. Klimameldingen har tre lyspunkter: Matsvinnloven ble endelig levert over til stortingsbehandling, Klimasats som er kommunenes verktøy for utslippskutt fredes fram til 2030, og regjeringen viser interesse for å utvikle klimaavgifter som får en mer rettferdig profil gjennom mulig tilbakeføring. Altså at inntekter fra klimaavgifter brukes til å gjennomføre en rettferdig klimaomstilling.

I tillegg er det positivt at meldingen har mye god tekst og analyse i seg. Blant annet skriver den godt om hvor viktig det er å kutte Norges forbruksbaserte utslipp, og dermed ta mer ansvar for utslippsgjeld Norge skaper i andre land. Det er et godt første steg, men nå skulle vi vært forbi de første stegene og over i handling.

Karbonbudsjett mangler
Inntrykket vi sitter igjen med fra klimameldinga er derfor mer preget av hva som ikke gjøres enn hva som gjøres. Blant annet har det ikke blitt regnet på hva som er Norges gjenværende karbonbudsjett, selv om Sveits for et år siden ble dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for å ikke ha gjort dette. I saken mot miljøorganisasjonen KlimaSeniorinnen ble de felt for å ha brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, som Norge også er omfattet av.

Aller mest skuffende er det at Norge fram mot 2035 ikke får et nasjonalt klimamål. I år er det tid for at alle land som er med i Parisavtalen melder inn sine nasjonalt fastsatte bidrag (NDC) som sier hvor mye de skal kutte fram til 2035. Regjeringen legger opp til at Norges klimamål skal være å kutte 70-75 prosent av sine utslipp. Her reagerer vi ikke mest på tallene, men på at det ikke settes krav til at verken hele tallet eller en andel av tallet skal tas hjemme i Norge.

Norsk økonomi, arbeidsliv og samfunn har sårt behov for klimaomstilling. Utslippskutt i Norge vil, i tillegg til å redusere risikoen for de farligste klimaendringene, kunne ha en rekke positive effekter for befolkningen, slik som helsefordeler fra mindre forurensing og mer stabil temperatur, og beredskapsfordeler fra mer kortreist mat.

Usolidariske kvoter
Det foreslåtte klimamålet vannes ut på to måter: gjennom kvotehandel, og gjennom opptak av CO₂ i skog- og arealbrukssektoren. Klimameldingen og forslaget til endringer i klimaloven åpner for svært omfattende bruk av klimakvoter, både innenfor og utenfor EU. Kvoter som dette har tidligere vist seg å kunne være både ineffektive og usolidariske, og en dyr omvei til å nå egne klimamål. I tillegg savner vi et separat klimamål for skog- og arealbrukssektoren, og en fastsatt regnemetode for opptak og utslipp i denne sektoren, slik at utslippsgap ikke kan skjules av karbonlagring i natur.

Neste steg for klimameldingen er å bli behandlet i Stortinget. Her håper vi at stortingspartiene kan tette hullene som meldingen etterlater seg, både når det gjelder klimamål og andre ting, slik som en ny opptrappingsplan for CO₂-avgiften. Prising av utslipp trengs for å få høy nok takt i utslippskuttene og for å ivareta prinsippet om at forurenser betaler.

En hektisk klimavår
Stortinget har etter hvert dårlig trening i å behandle klimasaker, ettersom regjeringen i stadig større grad de siste årene har behandlet klimapolitikken selv, i stedet for å invitere med seg Stortinget. Dette ser vi blant annet i at Klimastatus og –plan (ofte kalt “Grønn bok”) fortsatt bare skal ha status som særskilt vedlegg til statsbudsjettet, og ikke som en egen melding som skal behandles og vedtas på Stortinget. Klimameldingen kan dermed skape en sårt tiltrengt grobunn for et klimaforlik hvor stortingspartiene går sammen om å skape et bredt flertall på tvers av politiske blokker, om klimapolitisk styring som får god nok forankring til å stå seg over tid.

Vi i Framtiden i våre hender kommer til å bruke tid på enda nærmere lesing fram mot høringsfristen i stortingsbehandlingen av både Klimameldingen og Klimaloven (som skal bekrefte Norges oppdaterte klimamål). Det blir en hektisk klimavår. Vi ser fram til å bidra i debattene, og skal gjøre vårt for et godt endelig klimaforlik på Stortinget.