Miljøhøvdingens liv på barrikadene

Som ung journalist tidlig på 80-tallet fikk jeg i oppdrag av avisen jeg jobbet i å lage et stort profilintervju med miljøforkjemperen Erik Dammann. Jeg skulle møtte den kjente aktivisten og mannen bak Framtiden i våre hender til lunsj og en intervjusamtale et sted i Oslo sentrum.

Mer erfarne kolleger anbefalte at jeg var nøye med å velge et nøkternt og vegetarisk spisested, «for sikkerhets skyld», som de sa. Det var viktig å ha en god ramme rundt intervjusamtalen og omgivelser miljømannen ville være fornøyd og fortrolig med, var noe av tanken bak det omhyggelige valget av spisested. Her burde mannen bak en stor norsk folkebevegelse for miljø og solidaritet, finne seg godt til rette.

Intervjuet ble langt og interessant, men valget av den rustikke vegetarkafeen som møtested var egentlig ikke nødvendig. Dammann var ikke vegetarianer og hadde ikke noe imot kjøtt og fisk på tallerkenen eller god vin i glasset. Ikke en intervjusamtale på en «vanlig» restaurant heller. Heller tvert imot.

Mannen og mytene

Bildet fra 70- tallet av Erik Dammann og bevegelsen han skapte, som litt triste livsstils-puritanere er først og fremst medieskapt, og feil. Den har vært seiglivet og kanskje noe av prisen for å utfordre forbrukersamfunnet og det Dammann karakteriserte som «det glade vanvidd» i sin åpningstale i Nadderudhallen i 1974.

Myten om økologisk askese oppsto gradvis som endel av angrepene mot den nye kraftfulle bevegelsen som nok fikk mer vind i seilene enn mange likte. Framtiden i våre hender rullet inn i den norske samfunnsdebatten som noe annerledes og banebrytende men også for mange noe provoserende og truende.

Dammann selv ble hyllet som en viktig foregangsmann for en ny solidaritetstenkning, men ble samtidig utsatt for en flom av rykter og skittkasting. To eksempler: Etter at familien hadde vært på skitur til Skjennungstua i Nordmarka kunne en leser i Aftenposten melde at han hadde observert familien Dammann på serveringsstedet og kunne avsløre at barna hadde fått hvert sitt wienerbrød!

Da en skrubbsulten Erik Dammann på et annet tidspunkt kjøpte en pølse som han hadde med seg inn på toget på vei hjem etter et foredrag og en lang arbeidsdag, ble han lagt merke til av en mann som var medlem av sentralstyret i en stor norsk organisasjon. På et styremøte seinere hadde mannen fortalt om den pølsespisende miljøguruen og stilt spørsmål om organisasjonen burde fortsette samarbeidet med en politisk bevegelse hvor lederen til de grader brøt med egne ideer om ressursbruk og ernæring.

Norsk superkjendis

Hvem er han så mannen som var norsk superkjendis på 70- og 80-tallet - elsket og beundret, men også utsatt for beskyldninger og personangrep for sine nye og radikale ideer om dyp samfunnsforandring og global rettferdighet?

La oss begynne med en tidsreise. Året er 1974. Bill Gates er fortsatt en ung student som leker seg med sine tekniske eksperimenter i garasjen hjemme. Steve Jobs er en langhåret sannhetssøkende ung mann på reise i India. Verden så annerledes ut. I Norge var Trygve Brattli statsminister, og det norske olje- eventyret så vidt i gang. Magne Myrmo ble den siste verdensmester på treski. Den nokså ukjente Gro Harlem Brundtland blir miljøvernminister, og de norske myndighetene innfører miljø- avgift på plastposer.

På en talestol i Nadderudhallen i Bærum 25. april samme året står forfatteren Erik Dammann, en tidligere reklamemann i 40-årene som har utgitt boka «Fremtiden i våre hender.» Den har skapt et kraftig engasjement. «Det var som å tenne en brann», fortalte forfatteren seinere. Mer enn 3000 møtte fram til et politisk møte om samfunnsforandring og internasjonal solidaritet. Det var en oppslutning som normalt bare var forbeholdt rockestjerner og verdenskjente artister. Samarbeidspartner og filosofen Arne Næss trodde han var på vei til en fotballkamp da han så folkemengden og bussene foran idrettshallen.

Et par år senere hadde nesten trettitusen mennesker sluttet seg til folkeaksjonen Fremtiden i våre hender. En rekke internasjonale medier omtalte den norske bevegelsen som gikk på tvers av alle samfunnstrender. New York Times spurte om Norge ville bli det første landet I verden som frivillige ga avkall på økonomisk vekst for å hjelpe fattige land.

Reklamemannen Dammann

Erik Dammanns opprinnelige ønske som ung mann var å studere psykologi. Drømmen var å bli barnepsykolog. Året var 1949. «Dette var under behaviorismens glanstid, og mitt ønske om å forstå gjennom innlevelse var så fjernt fra tidens trend i faget som det kunne bli», skriver han i selvbiografien som han førte i pennen for 16 år siden. Resultatet ble at han avbrøt psykologistudiet og søkte om plass på arkitektlinjen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Han oppga reklamelinjen som alternativ og det var der han kom inn.

«De første årene hadde jeg ingen problemer med å arbeide i et reklamebyrå», skriver Dammann. På 50-tallet fantes det knapt noen overflod blant folk flest og reklamens bidrag til å øke omsetning og vekst ble oppfattet som positivt av de fleste. Fra begynnelsen av 1960-årene ble situasjonen gradvis annerledes. Det Dammann kaller en «gledesfattig materialisme», var på frammarsj og den unge reklamemannen opplevde at han mer og mer arbeidet mot egen overbevisning.

I byrået han jobbet hadde han etterhvert fått kundeansvaret for forbrukersamvirket med over 2000 butikker (nå Coop) og deres fellesorganisasjon NKL med organisasjonsapparat, fabrikker og innkjøpskontor. Det var en kunde som Dammann mer kunne identifisere seg med. Han engasjerer en tegner til å designe den historiske S-logoen og gir den fragmenterte gigantorganisasjonen et felles kjennetegn og en helt ny mulighet til å framstå under samme flagg.

Ønsket hans om å bidra til å revitalisere samvirkebevegelsens verdigrunnlag og få være med på å skape en bevegelse mer i pakt med den opprinnelige og mer radikale ideen bak den internasjonale kooperasjonen blir imidlertid til Erik Dammanns store skuffelse brutalt stoppet. Formannen for bevegelsen ideologiske apparat er rasende over den unge reklamemannen forsøk på blande seg inn i det han oppfatter som sitt revir.

«Jeg vil faen ikke ha det, Dammann! Jeg vil faen ikke ha det!» er beskjeden i telefonen. Erik Dammann blir i jobben i sitt gamle reklamebyrå, men en gammel tanke om å starte et eget reklamebyrå spesialisert på positiv verdimarkedsføring med non-profit-kunder vil ikke slippe taket. Han opplever stor støtte og interesse fra mange enkeltpersoner i det norske reklamemiljøet og utreder ideen. Ifølge Erik Dammann forsto han gradvis at et slikt reklamebyrå, så banebrytende det enn var, ikke var nok til å skape den helhetsforståelsen og den samfunnsforandringen han mente var nødvendig. Kraftigere lut måtte til.

Familieeventyret

Her må vi spole bakover: Midt i reklamekarrieren bestemmer Erik Dammann og kona Ragnhild Dammann seg for å bryte ut av hverdagsrutinene og legge ut på et stort familieeventyr sammen med de fire barna. Å gjøre en «saltomortale» og rundkast i hverdagen med visse mellomrom er et prinsipp som ekteparet mener sikrer mot å gro fast i grå repeterende kjedsomhet. De har bestemt seg for reisemål. I det fjerne glimter de sydhavet og øygruppen Samoa med sine landsbyer og kritthvite strender. Familien Dammann vet lite om hva som venter på den andre siden av kloden. Sju måneder som fullverdige medlemmer av den lille landsbyen Manase på øya Savaii gir Dammann innsyn i en unik og mange tusen år gammel deling- og omsorgskultur.

Umiddelbart etter reisen skriver han først boken «Med fire barn i Palmehytte» om familiens opplevelser på øya. Etter oppholdet har han også fått en ny interesse for verdenshistorien og den globale og ekstreme skjevfordelingen av ressurser og rikdom. Han leser forfattere som Basil Davidsons og Meyer-Heiselberg om det gamle Afrika og de afrikanske høykulturene før europeernes ankomst og andre forfattere som skriver om det samme fra andre steder på kloden. Dammann beskriver det nesten som en åpenbaring når brikkene plutselig faller på plass og han ser for seg hva han kan gjøre videre for å dele sin nye erkjennelse og behovet for rettferdig fordeling.

«Jeg husker ennå hvor begeistret jeg ble da jeg plutselig visste hva jeg måtte gjøre; jeg skulle skrive en bok om det dramatiske helhetsbildet jeg hadde sett. Og når boka var skrevet, ville jeg bruke den for å samle og motivere mennesker til å spre disse tankene videre. Og jeg ville starte med et kjempemøte som skulle fremtvinge interesse for saken!»

Det ble en suksess hinsides det Erik Dammann kunne forestille seg. Han traff tidsånden. Dammann var lite interessert i å bygge en ny organisasjon. Han og medarbeiderne ønsket først og fremst å skape en ny folkebevegelse. De ville mobilisere flest mulig til dyp samfunnsforandring.

Det sier noe om flodbølgen av engasjement som boka skapte at Dammann opplevde at de mest engasjerte brøt inn i en barnedåp i familien for å diskutere innholdet, mens andre ringte ham klokka to om natta for å gi støtte til ideene om rettferdig fordeling.

«Jeg ble rasende»

Det var først og fremst bekymringen for verdens fattige og den nesten ufattelige kløften mellom befolkningsgrupper i verden som bekymret Erik Dammann og folkene rundt han på 70-tallet. I en artikkel i forbindelse med Framtiden i våre henders 40 års-jubileum skriver han blant annet dette:

«Jeg husker ennå hvordan det føltes da jeg leste Georg Borgstrøms bøker og det gikk opp for meg at 82 000 småbarn døde av sult og mangler hver dag. Åttito tusen lidende, døende småunger. Barn som mine egne. Hver eneste dag! Det var en viten som ikke var til å holde ut. Jeg klarte ikke å akseptere det. Og jeg ble rasende, på meg selv og alle andre i den rike verden.»

På mange måter har kjernen i Erik Dammanns budskap vært det samme gjennom de nesten 50 årene han har deltatt i norsk samfunnsdebatt gjennom bøker, foredrag, intervjuer og hundrevis av artikler. Slik oppsummerer han selv selve essensen sitt livs-lange engasjement i etterordet til nyutgivelsen av boka Fremtiden i våre hender:

«Hvis vi som allerede lever i overflod skal ha ytterligere rikdomsvekst som mål, vil vi ikke bare ta livsgrunnlaget fra verdens fattigste, vi vil også ødelegge den planeten som skal livnære oss alle. Og til syvende og sist vil vi også ødelegge oss selv, vår livsglede og vår medmenneskelighet»

Drømmen som kraft

«Hva tenker jeg nå om det livet jeg har levd og beskrevet» spør han i avslutningen av den firehundre lange sider selvbiografien og fortellingen om sitt eget liv fra 2004. Har det hatt noen hensikt? Jeg tror jeg må svare at jeg heller vil bedømmes etter det jeg har igangsatt og prøvd enn det jeg har fått til. Mine mål har ofte vært større enn hva jeg klarte å gjennomføre. Det viktigste for meg har kanskje hele tiden vært nettopp drømmen – bildet av det jeg har trodd på og arbeidet mot. Det har overskygget skuffelser og nederlag. Det har gitt meg kraft, og det har gitt mening og retning i tilværelsen, kanskje også til flere enn meg selv. Og fremdeles får jeg kraft fra drømmen om de mulighetene jeg ser foran oss. Drømmen om det gode liv – for oss alle.»

Vent, stopp litt, det kommer mer. Det var vakkert, men litt beskjedent, var det ikke?

Jeg lar sluttreplikken gå til en av mine læremestere i journalistikk og kommunikasjon, pensjonert førsteamanuensis fra OsloMet, Jan Johnsen, som var tilstede under stiftelsesmøte i Nadderudhallen som ung mann på 30 år da Framtiden i våre hender ble stiftet i 1974. Han har forsket og skrevet bøker om massemedier og miljø og i hele sitt liv interessert seg for folkebevegelser og samfunnspåvirkning. Han sier i et intervju i magasinet Folkevett:

«Det er ingen tvil om at Framtiden i våre hender og den politiske oppvåkningen som fulgte i kjølvannet av den nye folkebevegelsen, har satt varige spor hos meg og mange andre i min generasjon. Erik Dammann, bøkene han skrev og bevegelsen han skapte har satt dype avtrykk i det norske samfunnet, hvor omfattende vil vi kanskje først forstå i et lengre tidsperspektiv.»