Nok fast-fashion-feminisme!

Du har kanskje merket det. Tekstilindustrien har en markedsføringsmaskin mot kvinner som tyter ut reklame i alle tenkelige flater. Det som er nytt, er at stadig flere merker formidler kleskjøpene våre som verdivalg. Nå kan du dra på handletur og med på kjøpet får du støtte til skeive, til etniske minoriteter, miljøet, klimaet, dyrevelferd, kroppspositivisme – og listen bare fortsetter. Det er ikke noe galt med budskapene, utfordringen er at det er tomme salgstriks som bare har som formål å drive forbruket opp.

La meg ta et eksempel. En av Nikes profiler, tennispiller Seerea Williams egne t-skjorter har påskriften «Unstoppable queen». Det er liten tvil om at Williams er en ikonisk idrettspersonlighet. Problemet er at Nike vil at du, som sannsynligvis er en vestlig kvinne, skal få lov til å være uovervinnelig mens Nike – med egne ord – overvinner de kvinnelige tekstilarbeidere som syr for dem i Sørøst-Asia.

I dag protesterer tusenvis av kvinner i Kambodsja. Før sydde de t-skjorter for Nike, men alle 1200 arbeidere ble uten forvarsel kastet på gata da fabrikken Violet Apparel stengte for snart to år siden. Nike skylder dem både ubetalte lønninger og kompensasjon. For klesgiganten er det småpenger. For tekstilarbeiderne er det penger som sørger for mat på bordet. Så når vi først snakker om ikoner, mener jeg at det er de kvinnelige fagforeningslederne i tekstilproduserende land som Kambodsja og Bangladesh som burde fått sine signaturkolleksjoner.

Hele fast-fashion-modellen baserer seg på korte sesonger og stadig nye kolleksjoner. Det fører til et umenneskelig arbeidspress på tekstilarbeiderne, men overproduksjonen kommer også med en enorm miljøbelastning. Ressursuttaket i form av materialer, kjemikalier, olje, miljøgifter og transport er overhodet ikke bærekraftig.

I tillegg fører bruk- og kast-tilnærmingen til klær til et konstant press på både jenter og kvinner til stadig å finne en ny stil, en ny identitet, å tilpasse klærne sine til nye årstider, fest, jobb, trening eller friluftsliv. Reklamepresset finner veien inn til oss via sponsede influensere som frister med sine perfekte liv, alltid i endring, alltid et nytt antrekk og en ny rabattkode.

Vi oppfordres til å hente vår egenverdi fra klær og utseende fremfor vår personlighet, vårt engasjement og interesser. Når vi vet at det massive reklametrykket attpåtil er tuftet på utnyttelse av kvinner i andre land og ødeleggelse av miljøet, så er det til å bli kvalm av.

Hvis Nike mener alvor med slagordene sine, så er de velkommen til å betale arbeiderne sine en lønn å leve av og sikre trygge arbeidsforhold. En feministisk industri vil anerkjenne at kvinner er de som rammest hardest av klimaendringene, og gå bort fra overproduksjon som forretningsmodell, for heller å satse på lavere produksjon, lengre levetid, mer gjenbruk og reparasjon, i tråd med hva planeten vår tåler.

Det er på høy tid å si takk og farvel til fast-fashion-feminismen.