Norges ansvar for klimakrisene

Flombildene fra Pakistan var dramatiske og skremmende. Menneskeliv, husdyr og infrastruktur har gått tapt. Skadene vil komme på minst ti milliarder dollar, ifølge Pakistans regjering. Den slår fast at de verken kan eller vil ta kostnaden alene. Regningen vil bli lagt på bordet på klimatoppmøtet i Egypt i desember.

Effektene av klimaendringene er globale. Utslippene vi skaper i Norge bidrar til flom i Pakistan, historisk omfattende tørke i Somalia, og hetebølger i Kina, Europa og USA. Derfor må Norge ta sin del av regninga, blant annet ved å bidra med friske nødhjelpsmidler til Pakistan nå. Men Norge kan ikke bare betale seg ut av krisa. Vi må ta den nødvendige konsekvensen gjennom klimakutt hjemme.

Alle utslipp må kuttes raskere og mer omfattende enn vi har gjort fram til i dag. Verden har satt temperaturstigning til 1,5 grad som smerteterskel for klimaendringene. Dette målet vil likevel innebære at vi vil oppleve større klimakriser enn vi har sett denne sommeren. Utslipp i Norge tilsvarer 9 tonn per person, eller 11 tonn hvis vi tar med utslipp fra hele forbruket vårt. Til sammenlikning er Pakistans utslipp 0,9 tonn per person.

Norges klimautslipp er langt over hva naturen tåler. Vårt bidrag til klimaeffektene er enda større gjennom eksport av olje og gass. For Norge vil det bli krevende nok å først skal halvere våre utslipp innen 2030, og så raskt gå mot null. Men som vi ser av flommen i Pakistan, vil prisen for vår egen omstilling være en liten del av regningen. Kostandene vi må betale for effekten av klimaendringene er uendelig mye høyere. Og den øker for hver tidels grad oppvarming vi tillater oss.

Flere rike land har oppnådd sin rikdom på bekostning av andre land som nå sliter med konsekvensene. Flommen i Pakistan i høst minner oss på at det haster å jevne ut denne uretten. Vår klimafinansiering til fattigere land må handle om tre ting. Penger til omstilling i landene for å hindre videre eskalering av klimaendringene, penger til klimatilpasning som skred- og flomsikring for å stå tryggere mot klimaendringene vi vet vil komme, og penger til å dekke tap og skade av klimaendringene som dessverre allerede har inntruffet.

Jo senere vi starter, jo mer penger må vi bruke på skadene, som igjen betyr at omstilling skyves enda lenger ned på prioriteringslista. Når vi venter med å gjøre opp for vårt eget historiske ansvar, setter vi oss selv inn i en ond spiral som blir vanskelig å komme oss ut av.

Verken Pakistan eller andre fattige land vil la oss slippe unna prisen for klimakrisene. Under FNs klimatoppmøte i november får tap og skade større plass på dagsorden enn det pleier å ha.

Dette må Norges delegasjon utnytte, og jobbe frem vedtak som forplikter de rike oljeeksporterende landene. Omtrent samtidig skal vårt eget statsbudsjett vedtas, og stortingsflertallet får sjansen til å følge opp forpliktelsene og vise at de mener alvor. Vi forventer penger på bordet, konkrete klimatiltak, kraftige kutt og høyt tempo.