Nye ideer i klimapolitikken

Siden 2000 har det kommet én million flere biler på norske veier. Prisen på klær er halvert siden midten av 90-tallet, samtidig kastes halvparten av klærne fra fast fashion-industrien etter ett år. 100.000 nye hytter har blitt bygget de siste 20 årene. I sum har nordmenn doblet forbruket sitt siden 1990.

Nå har Miljødirektoratet funnet ut hvor mye klimagassutslipp som siver ut av forbruket vårt. 70 millioner tonn CO₂ er tallet, og for å gi tallet mening så er altså utslippene fra forbruket 43 prosent høyere enn alle utslipp i landet Norge. Fra forbruket kommer utslippene som gjør at vi bikker både to og tre graders oppvarming. Her ligger mineraler, olje, natur, vann og energi det er kamp om å utnytte. Selv i en skandinavisk sammenheng er forbruket eksepsjonelt. Utslippene fra det norske forbruket er over 50 prosent høyere enn forbruket i Sverige.

Skal vi fortsette slik, eller gjøre noe med det?

Få ned etterspørselen

Den norske klimapolitikken har så langt handlet mest om ny teknologi, effektivisering, elektrifisering og forbedring av måten vi produserer ting på. Når Miljødirektoratet nå har laget et klimaregnskap for forbruket, gir det politikerne mulighet til å ta tak i problemet som frem til nå har blitt ansett som et individuelt ansvar. Klimaregnskapet er helt nødvendig for å starte jobben med å få ned etterspørselen etter varer og tjenester som ødelegger klimaet.

Mat og transport står for de største utslippene på hjemmebane. For Norge som helhet er det bygg- og anleggsbransjen som er den største kilden til utslipp fra forbruket. Innenfor hvert felt er det et mylder av tiltak politikerne kan jobbe med. Et eget klimaregnskap for forbruket handler om å sette dette arbeidet i system.

Fageksperter på klima og miljø snakker stadig høyere om politikernes ansvar for å stanse overforbruket. Før jul la det regjeringsutnevnte Klimautvalget 2050 fram en rapport som sier at all politikk må ta utgangspunkt i at alle ressurser er knappe. De slår fast at løsninger som reduserer bruken av knappe ressurser som kraft, areal, mineraler og metall må prioriteres.

Våre utslipp i verden

Prioriteringer er nettopp det bremsing av overforbruket handler om. Når Olje- og energidepartement argumenterer for å hente mineraler opp fra havbunnen, sier de at mineralene er viktige for batteri, vindturbiner, PC og mobiltelefoner. De snakker som om all etterspørsel er like viktig å tilfredsstille.

«Skal vi nå klimamålene og bremse tapet av natur er vi avhengig av å stanse overforbruket»

Her kommer anerkjennelsen av og kunnskapen om norsk overforbruk inn i bildet. I Norge byttes mobilen i snitt ut annethvert år. Litt forenklet kan vi si at å fortsette med den hyppige utskiftingen av mobiler står i direkte konflikt innføring av batterier til elektrifisering andre steder. Et mer fornuftig forbruk i Norge kan føre til større tilgjengelighet av viktige ressurser både her hjemme og i andre land. Det vil også føre til lavere klimagassutslipp globalt. Miljødirektoratet sier at 60 prosent av utslippene fra norsk forbruk i husholdningene skjer andre steder i verden.

Klimautvalget 2050 peker på de internasjonale sammenhengene. «Det er ikke nok å arbeide for å redusere utslippene fra norsk territorium», mener de. Utvalget konkluderer ikke bare med at norske regjeringer må ta i bruk et norsk klimaregnskap for forbruket, de vil også ha et klimamål for forbruket. Altså at politikere både har kunnskap om utslippene som er direkte knyttet til forbruket vårt, samtidig som de setter seg et mål om å redusere dem.

Knappe ressurser

Et annet type forbruk vil endre samfunnet på mange måter. Politikken handler om å sette fart på noe vi allerede gjør litt, men ikke nok av. Vi deler på ting, reparerer og bruker på nytt. Likevel er det unntaket at tingene våre varer. Det må være mulig å se for seg at Norge skal bli et sted hvor varighet skal gjelde for alt vi eier og trenger. Vi trenger insentiver for at utviklingen kan skyte fart, og at deling, gjenbruk og reparasjon ikke er idealistiske handlinger som koster mer enn å fortsette med sløsing og bruk-og-kast. Helt konkret kan for eksempel handle om å gi fortrinn til delebiler i tettbygde strøk, slik at folk kjøper færre biler. Det som lønner seg for klimaet kan også lønne seg for privatøkonomien.

Overforbruk handler også om større utviklingstrekk i samfunnet. Bygg og anleggsvirksomhet er den største kilden til utslipp i Miljødirektoratets klimaregnskap for forbruket. Her er det også snakk om knappe ressurser. En bit av skogen kan ikke holde på karbon, og samtidig gi plass til en hytte som fører en familie eller ti nærmere naturen. Hytter trenger veier og annen infrastruktur, og presset mot naturen øker overalt der hvor hyttene bygges.

Naturødeleggelser er overforbruk

Da NRK nettopp kartla naturødeleggelser i Norge, viste de nettopp fram konsekvensene av lav bevissthet om ressursknapphet i Norge. Titusenvis av enkeltinngrep ødelegger 79 kvadratmeter natur i minuttet, ifølge NRKs kartlegging. Dersom politikere setter seg et mål om å redusere overforbruket, vil det føre til færre naturødeleggelser både i Norge og i andre land. Et mål om mindre forbruk i Norge gir politikerne mulighet til å se det store bildet når de jobber for å bevare livsvilkårene på jorda.

Skal vi nå klimamålene og bremse tapet av natur er vi avhengig av å stanse overforbruket. Vi må forbruke smartere og utnytte ressurser på en annen måte. Den nye klimastatistikken over utslipp fra forbruket vårt kan brukes som kunnskapsgrunnlag til å oppnå dette hvis den videreforedles med det formålet. Politikerne kan bruke statistikken til å utforme politiske virkemidler og å sette seg et mål om å redusere overforbruket i Norge.

Vi står ved et veiskille, og spørsmålet vi må stille oss er: Skal vi fortsette ned den samme gamle veien som vi vet leder til store problemer, eller skal vi tråkke opp en ny sti?

Publisert i Bergens Tidende 24. januar 2024.