Om å gjøre det umulige mulig

Frykten var uberettiget. Det ble satt opp busser fra Bergen og Trondheim, folk reiste praktisk talt over hele landet for å få med seg stiftelsesmøtet for folkeaksjonen for en ny livsstil og en rettferdig fordeling av jordens ressurser.

Den 25. april i år er det femti år siden. Mer enn to tusen mennesker samlet seg i Nadderudhallen i Bærum, og organisa­sjonen Framtiden i våre hender ble stiftet. Navnet er inspirert av boken Erik Dammann ga ut et par år i forveien, hvor han beskrev hvordan utnyttelsen av miljø og mennesker i fattige land hang sammen med vår egen livsførsel og overflod. Boka ble en enorm suksess i Norge, og er oversatt til en rekke språk.

Idet vi i Framtiden i våre hender går inn i vårt enogfem­tiende år synes jeg det mest påfallende er hvor godt Dam­manns opprinnelige analyser står seg den dag i dag. I fjor ga vi ut rapporten «Klimaulikhet i Norge». Der kom det frem at de ti prosentene som tjener mest i Norge, står for tjueto prosent av utslippene. De ti prosent fattigste står derimot for bare fire prosent av utslippene. På verdensbasis er den skjeve fordelin­gen enda mer prekær. Siden 1990 har klimautslippene i ver­den økt med 60 prosent. Men ifølge Oxfam kommer nesten halvparten av utslippsveksten de siste 30 årene fra at de 10 prosent rikeste i verden har økt sitt forbruk. Nesten 20 pro­sent av utslippsveksten kommer fra verdens 1 prosent rikeste.

På noen områder ser vi likevel fremgang. I løpet av de siste tiårene har mange land oppnådd lik tilgang til utdanning for gutter og jenter. Flere tar steget ut av fattigdom og inn i middelklassen. Investeringer og utbygging av fornybar energi skyter fart. Vi har globale initiativer, vaksineprogrammer og matprogrammer som koordinerer livreddende innsats.

«Vi har gjort det før, og i de neste femti årene skal vi gjøre det igjen: Gjøre det umulige mulig.»

Også gjennom vårt eget arbeid ser vi viktige skritt i riktig retning. Blant de desidert viktigste er sikkerhetsavtalen for Bangladesh. Den kom på plass etter et enormt engasjement og påtrykk fra mennesker verden over, etter den grusomme kollapsen av tekstilfabrikken Rana Plaza i 2013. Avtalen gjør at mer enn to millioner tekstilarbeidere i dag går en tryggere arbeidshverdag i møte.

Fabrikkollapsen ble også startskuddet for arbeidet med den norske Åpenhetsloven. Den gjør at 9000 nor­ske selskaper i dag forpliktes til å kartlegge, forebygge, og å ta ansvar for eventuelle menneskerettighetsbrudd som skjer i sin leverandørkjede. Etter flere tiår hvor kjedene selv sa at deres frivillige initiativer var tilstrekkelig, men hvor vi gang på gang avdekket at det ikke var tilfellet, har vi klart å presse frem reguleringer som lovfester deres an­svar. Åpenhetsloven er en av flere viktige fremskritt som neppe hadde skjedd uten Framtiden i våre henders arbeid.

På et landsmøte for noen år siden sa davæ­rende styreleder at «Dere skal vite det, at det dere vedtar her i dag, kan bli norsk politikk om kort tid.» Når jeg ser tilbake på flere av kampene vi har stått i, er det to ting som er påfallende. På den ene siden, hvor ofte vi har blitt avfeid for idealisme, latterliggjort, og fått påpekt at det vi jobber for er umulig eller urealistisk. På den andre siden, hvordan tema, saker eller mål vi har jobbet for, før eller si­den har blitt realisert.

I sin tid, ville verken Høyre eller Arbeiderpartiet ha etiske retningslinjer for oljefondet. Det var en gjengs oppfatning om at butikk og etikk skulle holdes adskilt. Helt frem til blant annet Framtiden i våre hender kunne avsløre at norske spa­repenger ble investert i atomvåpen. Da endret politikernes oppfatning seg, og etiske retningslinjer kom på plass.

Det samme så vi noen år senere, da vi jobbet for å få oljefondet ut av klimaverstingene -kullselskap. «Tull om kull» skrev VG på lederplass. De mente at det verken var miljømessige eller finansielle grunner for at oljefondet skulle trekke sine investeringer fra kullselskaper. Et halvt år senere, etter en koordinert innsats fra Framtiden i våre hender og miljøbevegelsen, skulle stortingets folkevalgte vise seg å lytte til nettopp oss.

I årene som fulgte kom finansinstitusjoner over hele verden til samme konklusjon. Oljefondet var blant de første investorene som flyttet på seg, men veldig mange andre har fulgt etter. Standarden for hva som var rett og galt, hadde flyttet på seg. En ny etisk standard var opprettet. På område etter område har dette vært vår rolle.

Til nå har diskusjoner om å begrense forbruket vært nærmest fraværende i norsk politikk, men i dag er koblingen mellom over­forbruk, økonomisk ulikhet og miljøødeleggelser sannsynligvis mer tydelig enn noensinne. På vei inn i vårt femtiende år, er min oppfatning at vi mer enn noen gang nærmer oss en allmenn aksept for å begrense overfor­bruket.

Målet mitt er at Framtiden i våre hender, med deg og alle de andre 47.000 medlemmene våre i ryggen, skal få på plass de nødvendige politiske endringene som realiserer det på en god måte.

Det hele startet med en gjeng idealister som forestilte seg at en annen verden var mulig. Det er mange kamper som gjenstår. Men vi har gjort det før, og i de neste femti årene skal vi gjøre det igjen: Gjøre det umulige mulig.