Regjeringen fortsetter å tåkelegge klimadebatten

I dagene før fremleggingen hadde han sagt at «Vi skal telle CO₂ som vi teller penger». Det hørtes så deilig og forståelig ut. Men der vi i et vanlig pengebudsjett ikke vil bruke penger vi ikke har, legges det opp til en annen linje i regjeringens klimabudsjett, uten at det kommer tydelig frem.

Grunnkontrakten mellom oss i demokratiet er: Du og jeg velger politikerne som foreslår løsningene vi har størst tro på. Om partiene leverer vil vi fortsette å stemme på dem. Hvis ikke, skal vi kunne velge noen andre.

Derfor er det et demokratisk problem når det er nesten umulig for folk å følge med på hvordan vi ligger an i vår tids viktigste sak – klimakrisa.

De fleste som har fulgt med på mediebildet de siste fem årene har fått med seg at klimaforskerne og FNs generalsekretær har ropt ut om behovet for raske og dype klimakutt, samtidig som de norske utslippene stått mer eller mindre på stedet hvil.

Men de siste årene har det skjedd noe. Stadig flere nordmenn er opptatt av hva som skjer med naturen, tap av arter og økende temperaturer, og ved stortingsvalget i 2021 var klima blant de viktigste sakene for velgerne. Dermed har de siste regjeringene begynt å knive om klimapolitikken, om tiltakene som føres – og om virkelighetsbeskrivelsen for hvordan vi ligger an.

Jeg hadde gledet meg til statsbudsjettfremleggingen, for med det skulle det bli slutt på kampen om virkelighetsbeskrivelsene. Vi skulle få et helt nytt verktøy, et klimabudsjett for Norge. Jeg trodde det skulle gi en grundig status for klimaarbeidet og en konkret plan for hvor vi er, hvor vi skal, og hvordan vi kommer oss dit.

Men da budsjettet ble lagt frem hersket det full forvirring: Klimaministeren feiret at vi for først gang når klimamålene for 2023, mens miljøbevegelsen var skuffet over ikke å være i mål. Hvordan er det mulig? Hold tunga rett i munnen, mens jeg prøver å forklare:

• Ministeren feiret fordi han la til grunn de straks utdaterte forpliktelsene Norge har gitt EU, om å kutte 40% utslipp. Det gjelder for ikke-kvotepliktig sektor, det vil si i sektorer som transport og jordbruk.
• Men de oppdaterte målene fra EU, som straks vil vedtas, sier at landene må kutte utslippene med 50%. Dette er mer i tråd med FN klimapanel, som sier at verdens utslipp må halveres innen 2030. Hvis man legger dette målet til grunn, så er det et stort gap mellom hvor vi er i 2023 og der vi bør være, på minst 400.000 tonn CO₂. Her snakker vi fortsatt om utslipp i ikke-kvotepliktig sektor.
• Vi har et annet mål fra EU som ikke er spesielt kjent: norsk skog og natur skal binde like mye CO₂ fra år til år. Nye tall i regjeringens klimastatus viser at vi bygger ned natur i altfor stort tempo og at vi hogger mer skog enn vi får gjennom tilvokst. Det vil føre til 6,7 millioner tonn CO₂ i atmosfæren hvert eneste år framover! Vi er med andre ord over 7 millioner tonn på etterskudd med våre internasjonale klimaforpliktelser neste år - uten at regjeringen presenterer noen planer for hvordan vi skal kutte disse utslippene.
• I tillegg har regjeringen et eget «omstillingsmål» hvor de vil kutte utslippene med 55% i hele økonomien, altså både i ikke-kvotepliktig sektor og i kvotepliktig sektor, som blant annet omfatter olje og gass, industri og innenriks luftfart. Hvordan ligger vi så an for å nå omstillingsmålet for 2030, som er det som ligger tettest opp til den ruta FNs klimapanel mener verden må ta? Det er høyst utydelig.

Som velger er det ekstremt krevende å skulle bedømme regjeringens klimainnsats basert på det de kommuniserer om sitt klimabudsjett. Rent juridisk er det nok ikke feil at vi, med regjeringens innsats, kan innfri våre gamle forpliktelser til EU med å kutte 40 % utslipp i én del av økonomien i 2023. Men ministeren bidrar til å tåkelegge klimadebatten når han uttaler at «Vi er i rute til å nå målet». For han vet veldig godt at målet han snakker om er utdatert, og ikke i tråd med FN klimapanels anbefalinger. Og han har pent unnlatt å si noe om de enorme utslippene knyttet til vår hurtige ødeleggelse av skog og annen natur.

For alle praktiske formål budsjetterer vi her med penger vi ikke har – bare i CO₂.

I alt for lang tid har politikerne gjemt seg bak kompleksiteten og gjort det umulig å bli kikket i kortene. Nettopp derfor er et verktøy som klimabudsjett potensial til å være så viktig. Gjort riktig kan det føre til en mer transparent og kunnskapsbasert debatt om status i klimapolitikken. For velgerne er det viktig, fordi de da kan belønne politikere som tar modige og nødvendige valg, og straffe de som ikke gjør det. All den tid det er fullstendig umulig å følge med, frarøves velgeren det valget. Grunnkontrakten i demokratiet vårt slår sprekker

Den «grønne boka» må justeres og forbedres til neste år. Nå må det bli vanlige folks tur til å få en real og ryddig klimadebatt.