Rettferdighet avgjørende for vilje til klimaomstilling

Det er godt dokumentert at de globale klimagassutslippene er svært ulikt fordelt, og at rike industrialiserte land har stått for en uforholdsmessig stor andel av de historiske klimagassutslippene så langt. Kun en liten brøkdel av utslippsveksten de siste 30 årene har gått til å bedre levestandarden blant verdens fattige.

Til tross for at vi nordmenn har et skyhøyt gjennomsnittlig klimafotavtrykk på rundt 11 tonn CO2-ekvivalenter¹ per person, er det ikke alle som forbruker mye. Vi har betydelig utslippsulikhet også innad i Norge viser vår rapport.

Dette skyldes i stor grad økonomiske forskjeller i inntekt og formue, siden samlet inntekt er en av de aller viktigste faktorene som påvirker hvor mye vi eier og forbruker, og dermed også hvor mye klimagasser dette forbruket forårsaker.

Vi estimerer at de 10 prosent rikeste husholdningene i Norge slipper ut i gjennomsnitt mer enn tre ganger så mye klimagasser som de 50 prosent husholdningene med lavest inntekt.

Det er naturligvis variasjoner innad i hver inntektsgruppe, og det er ikke gitt at alle som tjener mye også har et høyt forbruk, men statistisk ser vi en sterk sammenheng.

Dette viser at det er viktig å innføre politiske virkemidler som er effektive i å redusere overforbruket blant de som tjener best og slipper ut mest, dersom vi skal oppnå store og raske utslippskutt. At de som står for størst utslipp også må kutte mest, kan i tillegg bidra til at klimapolitikken vil oppleves som mer rettferdig.

FNs klimapanel peker på at opplevd rettferdighet er en av de viktigste faktorene som påvirker folks aksept og vilje til å bidra i klimaomstillingen². De sier også i sin sjette hovedrapport at utslippsulikhet, og ulikhet i hvordan klimatiltakene treffer befolkningen kan påvirke den sosiale samhørigheten innad i et land, mens fokus på likhet og rettferdighet i omstillingen kan bidra til å øke folks ambisjonsnivå for utslippskutt³.

Men det er ikke tilstrekkelig at kun høyinntektsgrupper kutter sine utslipp. Vi ligger alle godt over et bærekraftig nivå i dag, og må bidra det vi kan med klimahandling, samtidig som samfunnet må legges bedre til rette for at vi kan gjøre endringer i måten vi reiser, bor, spiser og forbruker på. Økt bevissthet om nasjonal utslippsulikhet kan imidlertid gjøre det lettere å innføre virkemidler som både har god effekt, og som fordeler godene og byrdene ved den grønne omstillingen på en mer rettferdig måte.

Under oppsummerer vi flere av de viktigste funnene fra klimaulikhetsrapporten vår.

Med utgangspunkt i forbruks-, og formuesstatistikk fra SSB estimerer vi at:

• Det gjennomsnittlige klimafotavtrykket til de 1 prosent rikeste husholdningene i Norge var på 155 tonn CO₂-ekvivalenter i 2019. Gjennomsnittet blant de 10 prosent rikeste var på 54 tonn, de neste 40 prosentene over medianen på 29 tonn, mens de 50 prosentene med lavest inntekt og formue kun slapp ut ca. 15 tonn i gjennomsnitt.

• Skal vi fortsatt ha en sjanse til å nå klimamålet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader, og det gjenværende karbonbudsjettet⁴ fordeles likt på verdens befolkning innebærer det at hver og en kun kan slippe ut rundt 3 tonn klimagasser årlig innen 2030. Det vil si ca. 17 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (CO₂-e) totalt for Norges del hvis vi legger fremtidige befolkningsprognoser til grunn. De 20 prosent rikeste husholdningene slapp alene ut 4 millioner mer enn dette i 2019 med totalt 21 millioner tonn CO₂-e, og vil dermed bruke opp hele Norges rettferdige andel av det gjenværende karbonbudsjettet i 2030 alene dersom det ikke innføres en mer effektiv politikk mot overforbruk.

• De 10 prosent rikeste husholdningene sto alene for ca. 22 % av Norges totale klimafotavtrykk, de 10 prosent fattigste sto kun for 4 %. Sammenlagt sto de 50 prosent husholdningene med inntekt og formue over medianen for 69 % av Norges totale klimafotavtrykk, mens de 50 prosentene under medianen kun sto for ca. 31 %.

• Dersom klimafotavtrykket til de 20 prosent rikeste husholdningene reduseres til samme nivå som gjennomsnittet blant de resterende 80 prosentene vil de alene kunne redusere Norges totale klimafotavtrykk med ca. 19 % fra 2019, og likevel ha en god levestandard. 

• Utslippene fra transport, og spesielt mengden flyreiser, øker mye med stigende inntekt. Gjennomsnittlige transportutslipp for de 10 prosent husholdningene med høyest inntekt var på nesten 13 tonn i 2019, mer enn dobbelt så mye som gjennomsnittet.

• Ekstremt luksusforbruk som privatfly og store motorbåter gir enorme individuelle utslipp. Et privatfly og en mindre superyacht vil til sammen kunne slippe ut mer enn 470 tonn CO₂-ekvivalenter per år, med en relativt beskjeden sammenlagt kjøretid på rundt 120 timer. Dette er ca. like mye som 42 gjennomsnittspersoner slipper ut totalt sett i løpet av et helt år. Redusert klimafotavtrykk blant de aller rikeste vil derfor også ha en reell klimaeffekt, selv om de er få. I tillegg vil det kunne ha stor symboleffekt og kunne motivere flere til å kutte egne utslipp.

• Personer med høy formue har videre makt til å bidra til store utslippskutt globalt dersom de velger å investere i selskaper og sektorer som har positiv klimapåvirkning i stedet for i næringer som produserer varer og tjenester vi trenger mindre av for å nå klimamålet.

Noter:

1. Betegnelsen CO₂- ekvivalenter inkluderer flere klimagasser enn kun karbondioksid, som for eksempel metan, lystgass, PFK-gasser osv. Med utgangspunkt i de ulike gassenes globale oppvarmingspotensial kan vi så omregne hvor mye dette tilsvarer i utslipp av karbondioksid.
2. FNs klimapanel D.5.6.
3. D.3.3
4. Det gjenværende karbonbudsjettet er et begrep brukt for å omtale hvor mye mer klimagasser verden totalt sett kan slippe ut, og likevel ha en sjanse til å nå klimamålet om å begrense den globale oppvarmingen til maksimalt 1,5 eller 2 grader fra førindustriell tid.

* Husholdningene rangeres fra laveste til øverste verdi når det gjelder inntekt og formue. Deretter deles de inn i ti deler, med like mange husholdninger i hver del. Disse tidelene kalles desiler. Desil 1 refererer til de 10 prosent husholdningene med lavest inntekt og formue, mens desil 10 er husholdningene med høyest inntekt
og formue.

Kilder:

• World Inequality Report
• FNs klimapanel gjengitt av Miljødirektoratet