Seaspiracy er konspiratorisk, men debatten den har skapt er nødvendig og viktig

Filmen Seaspiracy på Netflix har skapt store reaksjoner. Den maler et sensasjonalistisk bilde av en kompleks virkelighet, peker på industrielt fiske som den viktigste trusselen mot havet og konkluderer med at seerne bør slutte å spise sjømat. Men er det så enkelt?

Vi i Framtiden i våre hender mener at mat er sentralt i skiftet til en bærekraftig verden. Vi er enige i at industriell sjømat med komplekse leverandørkjeder og dårlig tilsyn kan risikere å ha bidratt til rovdrift på mennesker og miljø. Men å kutte alt forbruk av sjømat er ikke en magisk løsning på de strukturelle problemene havet står overfor.

Reelle problemer

Havets økosystemer er under sterkt press. Hele 66 prosent av marine økosystemer har blitt sterkt endret av menneskelige handlinger, ifølge en rapport fra FNs naturpanel i 2019. Fiske og oppdrett bidrar til problemet: FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) anslår at 93 prosent av verdens fiskebestander er overfisket (33,14 prosent) eller utnyttet til etablerte maksgrenser for bærekraftig fiske (59,77 prosent). Ulovlig fiske og skadelige fiskemetoder er urovekkende vanlig. Klimaendringene fører til forsuring og oppvarming av havet, og har negative konsekvenser for havdyr. Forurensning har ført til såkalte dødsoner i marine økosystemer. I tillegg er slavedrift til sjøs et alvorlig problem, og fiske er blant de mest utsatte sektorene globalt.

Men Seaspiracy dekker slike utfordringer på en overfladisk, rotete og feilaktig måte. Den hopper fra strandede hvaler og plast, innom overfiske, bifangst og grønnvasking, til oppdrett, slavedrift og ulovlig fiske. Flere forskere har allerede påpekt feil og misvisende informasjon i filmen. Den gir inntrykk av å avskrive alle forsøk på endring, og risikerer å skape apati og mistillit.

Forenklingen ender opp med å forsterke negative stereotypier. Filmen gir lite plass til lokale perspektiver og nyanser. Talerøret går stort sett til hvite eksperter og representanter for vestlige organisasjoner. Heller enn å snakke med dyktige lokale aktivister og eksperter, framstiller filmen ikke-vestlige mennesker som offer (tidligere slavearbeidere på fiskeskip eller sultne lokale som tigger) eller skurk (som selger haifinner eller er kaptein på skip som fisker ulovlig).

Mangler nyanser

Forenklingen i filmen skyggelegger kontrastene i sjømatbransjen. Småskala fiske og oppdrett er levebrødet til omtrent 90 prosent av menneskene som lever av sjømat i verden. Samtidig foregår store mengder av verdens villfangst av fisk på kun et knippe store fartøy, og 38 prosent av alle inntekter i sjømatnæringen går til de øverste 10 prosent av de største selskapene i bransjen. Flere av selskapene er multinasjonale konsern.

Kompliserte leverandørkjeder og selskapsstrukturer preger deler av næringen. Da blir det vanskeligere å ansvarliggjøre noen for overtramp på etikk og bærekraft. Det finnes mange frivillige, private initiativer for bærekraft i bransjen, ofte med forskjellige definisjoner av bærekraft og prioriteringer. Sett sammen med dårlig tilsyn og mangelfull forvaltning, er det tydelig at det trengs endringer.

For enkel løsning

Løsningen til Seaspiracy, å slutte å spise sjømat, er problematisk. Omtrent 3 milliarder mennesker har sjømat som sin hovedkilde til proteiner, ofte fra småskala fiske og oppdrett. Det innebærer ofte en bærekraftig høsting av naturens ressurser. For mange kystsamfunn er sjømat også arbeidsplasser, tradisjon og kultur. Men problematisk industriell sjømat kan gå på bekostning av fiske i mindre skala. Derfor er det viktig med regulering, heller enn boikott av sjømat.

Det er vanskelig for forbrukere å gjøre bevisste valg av fisk og sjømat i butikken i dag. Informasjonen er ofte utilstrekkelig, og det er mange momenter å vurdere. For å få mer og bedre informasjon i fiskedisken trenger vi bedre forvaltning av fiske og andre aktiviteter med effekt på marine økosystemer, samt sterkere krav til ansvar, åpenhet og endring i bransjen.

Alvorlige problemer krever flere løsninger

Selv om Seaspiracy er kritikkverdig, åpner det for en høyst nødvendig debatt om havforvaltingen. Respekt for havet, skapningene som lever der og menneskene som er avhengige av det, er grunnleggende hensyn som altfor lenge har blitt for dårlig ivaretatt.

Det vi kan ta med oss, er at havet ikke er en bunnløs ressurs man kan drive rovdrift på. Vi må anerkjenne at industrielt fiske og oppdrett i for mange tilfeller har et for stort og negativt avtrykk på mennesker og miljø. Men det gjelder også gruvedrift og -deponi, shipping og andre aktiviteter med en effekt på marine økosystemer og biologisk mangfold.

Det finnes dessverre ikke én enkelt løsning som kan redde verdenshavene slik Seaspiracy påstår. Mange tiltak, på ulike nivåer, kan likevel gjøre en forskjell. Det skader ikke å tenke litt nærmere igjennom valgene vi tar i butikken. Men vi bør også vise at vi bryr oss og kreve handling fra makthavere. For det er først og fremst bransjen som må ta ansvar og politikerne som må gjøre en innsats for å løse utfordringene som havet står overfor.

Relevante kilder:

• FAO (2018) State of Fisheries and Aquaculture in the world. Tilgjengelig her.
• FAO Voluntary Guidelines for Securing Sustainable Small-Scale Fisheries in the Context of Food Security and Poverty Eradication: Facts and figures. Tilgjengelig her.
• Global Slavery Index Report (2018)
• IPBES Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services (2019)
• IPCC (2019) The Ocean and Cryosphere in a Changing Climate.
• Potts et al. (2016) State of Sustainability Initiatives Review: Standards and the Blue Economy. International Institute for Sustainable Development.
• Österblom et al. (2015) Transnational Corporations as ‘Keystone Actors’ in Marine Ecosystems, PLoS One 10(5).