Skattelistene viser hvem som kan gjøre mest for klima

Skal vi nå 1,5-gradersmålet, kan hver og en av oss slippe ut maks 3,4 tonn klimagassutslipp i året innen 2030. I dag slipper en gjennomsnittlig norsk innbygger ut 11 tonn.

Kunnskap om hvem som slipper ut hva kan hjelpe oss å lage en rettferdig klimapolitikk:

• De 10 prosentene med høyest samlet inntekt i Norge slapp i gjennomsnitt ut 32 tonn klimagasser per person i 2019, ifølge World Inequality Lab.
• Halvdelen av befolkningen med lavest inntekt slapp ut bare 6,4 tonn. Utslippene øker raskt med høyere inntekt og formue. De 40 prosentene i midten stod for 13 tonn utslipp.

Mer av alt

Det generelle bildet er at mennesker med høy inntekt flyr mer, kjører mer, har større hus, flere hytter og forbruker mer møbler, klær og elektronikk. En viktig del av klimapolitikken blir å redusere et slikt overforbruk. Norge kan oppnå både raskere og større utslippskutt dersom politikere sørger for at de med høyest forbruk bidrar mest.

Det er alltid en viss usikkerhet knyttet til slike beregninger som World Inequality Lab presenterer. Men forutsatt at de gir et noenlunde riktig bilde, er realiteten slående.

Ulikheten innebærer at dersom de rikeste 10 prosentene hadde redusert klimagassutslippene ned til det norske gjennomsnittet på 11 tonn, så kunne hele Norges forbruksbaserte utslipp gått ned med ca. 18 prosent.

Ekstreme utslipp

Ja, selv hvis kun de én prosent rikeste hadde halvert sine utslipp alene, uten at vi andre gjorde noe som helst, ville dette kuttet mer utslipp enn det hele Norge har klart de siste 30 årene.

Privatflyet til Petter Stordalen slapp ut 396 tonn CO₂ i løpet av tre måneder fra mars til juni ifølge Cicero-forsker Borgar Aamaas. Bare disse flyutslippene alene utgjør like mye som 36 gjennomsnittspersoner slipper ut totalt sett i løpet av et helt år.

Siden formue er en del av utslippstallene til World Inequality Lab, vil enkeltpersoner med eierandeler i næringslivet få større klimagassutslipp. Eier du 5 prosent av et næringsbygg eller en maskinpark, blir du i prinsippet også ansvarlig for 5 prosent av utslippene forbundet med selve produksjonen av disse. Men en superyacht, eller palass i Spania er også formue. Utslippene fra slikt luksusforbruk er ekstreme.

Den store økningen i klimagassutslipp vi har sett de siste 40 årene skyldes nettopp at de mest velstående har skrudd opp overforbruket sitt enda noen hakk. I EU har den «fattigste» halvdelen av befolkningen faktisk redusert sine utslipp fra forbruk med hele 24 prosent.

En klimapolitikk som ikke tar høyde for de økonomiske forskjellene i samfunnet og retter seg blindt mot alle nordmenn uten tanke på økonomi, vil ikke være effektiv nok. De velbemidlede kan betale bompenger og CO₂-avgift og fortsette som før, mens effekten kjennes mest for dem med dårligst råd. Det er ingen god idé å rette en haug av upopulære klimatiltak mot dem som slipper ut minst, når andre i praksis går fri.

Mindre luksusforbruk

Klimapolitikken bør i større grad rettes inn mot de som har størst evne og potensiale for å kutte utslipp. Oxfam og World Inequality Lab foreslår tiltak som rammer luksusforbruk som privatfly og yachter, store SUV-biler og flyreiser. De mener også at myndighetene i større grad må ta i bruk progressiv karbonbeskatning.

Flyreiser er et godt sted å starte. Myndighetene kan for eksempel forby fossile privatfly. Samtidig kan regjeringen innføre en økende flypassasjeravgift, slik at de som flyr mest må betale mer hver gang de flyr.

Det finnes også mange andre områder å ta tak i. Ulikheten gjør at hytter, feriehus og biler bare blir større. Det krever enorme mengder energi, naturødeleggelse og klimagassutslipp.

Alle må med

Men det er ikke nok at de aller rikeste kutter, mange av oss på midten av lønnsskalaen har også mye å ta av, mens klimapolitikken mot nordmenn med dårlig råd kan handle om andre ting enn kutt i forbruket. Subsidiering av bildelingsordninger, gjøre kollektivtrafikken billigere eller gratis, og stille strengere krav til utleiesektoren om gjennomføring av ENØK-tiltak, er noen av anbefalingene fra forskningsprosjektet COJUST. Slik kan godene og byrdene fordeles mer rettferdig i klima- og miljøpolitikken.

Tankegangen er allerede førende mellom land. Det globale klimasamarbeidet under FN bygger på prinsippet om at landene har et felles, men differensiert ansvar for å løse klimakrisen. Dette betyr at alle må bidra, men at rike land har større ansvar og kapasitet til å bidra mer enn andre. Vi mener det samme prinsippet bør gjelde innad i Norge.

Vi sitter ikke i samme båt når klimagassutslippene skal ned. Noen sitter i en robåt i høye bølger, mens andre suser forbi i en superyacht. Globalt er bildet enda mer talende.

Derfor bør Norge gå foran med en rettferdig klimapolitikk. Den kan bli mer effektiv, populær og koste mindre for samfunnet. Skal vi nå 1,5 gradersmålet, må luksusforbruket bli politikk.