Systemet er problemet, og individet er midt i det

Linn Stalsberg diskuterer individuelt ansvar, klasse og systemendringer i Dagsavisen 4. august. Stalsberg velger dette premisset: Mye av det som er feil med klimadebatten, er at vi tror krisen skal løses ved individuelle og personlige endringer, og at disse endringene skal komme ved å appellere til vår moral og samvittighet.

Jeg er enig i det aller meste Stalsberg skriver, men det trengs likevel en opprydning i det kunstige skillet mellom individuelt ansvar og systemendring, sett fra miljøbevegelsens ståsted.

Ingen i miljøbevegelsen tror krisen skal løses med personlige livsstilsendringer. Moral og samvittighet er ikke det som løser krisene for klimaet og naturen.

Individuelt ansvar

Men Framtiden i våre hender tror på individuelt ansvar. Det personlige er en av mange veier til systemendring. Det er altså ikke det ene eller det andre. Hvordan henger det sammen?

Å gi folk råd om hva som er det beste miljøvalget er viktig for Framtiden i våre hender. Vi ser at dette engasjerer. Gode valg i hverdagen utgjør i seg selv en forskjell for miljø og mennesker. Effekten er viktig i seg selv. Hver person som flyr mindre, har en effekt. Å bytte ut litt av kjøttet med grønnsaker eller fisk er det mest effektive individuelle klimatiltaket og har umiddelbar virkning. Tiden løper fra oss. Vi har ikke råd til å overse slike muligheter.

Mange gjør personlige endringer for å lære, både i det små og i det store. Hva slags systemiske løsninger trenger vi for å få utslippene ned mot null? Løsningene kommer ikke av seg selv, de må utforskes. På veien får vi som enkeltpersoner mer kontakt med ressursgrunnlaget vårt. Både uløste og åpenbare spørsmål og svar på miljøkrisa blir en del av hverdagen vår.

Ut av denne metoden kommer minst to umiddelbare goder. For det første prater vi sammen om det vi står overfor. Samtalen kan starte med shoppestopp, men kan ende med visshet om oljeavhengighet og veier ut av den. Engasjementet kan vokse, og vi kan ta med oss kunnskap og motivasjon til partier, organisasjoner, arbeidsplasser eller fagforeninger. Det er ikke bare det at jeg spiser et økologisk eple, men det at jeg stiller spørsmål ved at vi importerer epler fra Chile, mens vi dyrker epler i Asker.

Forbrukermakt

For det andre følger selskapene med på oss. Når Hennes & Mauritz’ bærekraftsjef sender oss e-post fordi kleskjeden har kommet på en feil liste i en nettsak om giftstoffer, er det fordi vi har makt. De vet at samtalen om fast fashion til syvende og sist vil føre til strukturelle politiske løsninger. Et eksempel er alt engasjementet for at kleskjeder skal være åpne om hvor klærne deres lages. Vi koblet folk opp mot hemmeligholdet blant deres yndlingsmerker. Til slutt ga kleskjedene etter og publiserte sine fabrikklister. Det folkelige engasjementet banet vei for åpenhetsloven, som krever at kleskjedene i Norge skal forebygge menneskerettighetsbrudd og garantere for gode arbeidsforhold. Den internasjonale sikkerhetsavtalen for tekstilarbeidere i land som Pakistan og Bangladesh kom også etter et slikt press mot kleskjedene. Vi gjør det vi kan for å stå side om side med fagbevegelsen i Sør for å endre arbeidsforholdene, og det gir resultater.

Dette er noen enkle eksempler som viser hvorfor jeg faktisk vil snu hele kritikken på hodet. Det er naivt å tro at vi får til systemendringer uten at vi kobler problemene til vårt hverdagsliv. Hvorfor skal vi be folk slappe av og tro at politikerne skal ordne opp? Personlige endringer gir økt engasjement, økt engasjement mobiliserer, og mobilisering skaper politisk press. Stalsberg er også bekymret for at «moral-metoden», som hun kaller det, «fører oss lengre inn i klimakrisen, fordi folk blir mer redd for løsningene på krisa, enn krisa selv». Jeg mener tvert imot at en debatt som gjør oss ansvarlige for egne utslipp bør styrke, ikke svekke, klasseperspektivet ved klimapolitikken.

Utslippsulikhet

I vår nye rapport om utslippsulikhet i Norge estimerer vi at de 10 prosent rikeste husholdningene står for et gjennomsnittlig klimafotavtrykk som er mer enn tre ganger så høyt som gjennomsnittet blant de 50 prosent husholdningene med lavest inntekt. Forskning viser at det er en sterk sammenheng mellom samlet inntekt og privat klimafotavtrykk, og det er godt dokumentert at personer med høy inntekt er de som kjører mest bil og flyr mest. Når karbonutslipp er et knapt gode, burde vissheten om forskjells-Norge for klimaet føre til en klimapolitikk som er bedre egnet til å få ned overforbruket og utslippene blant de gruppene hvor kuttpotensialet er størst. Da må kunnskap om individuelle utslipp opp i lyset.

Det er ingen umiddelbar og øyeblikkelig sammenheng mellom enkeltmenneskers handlinger og systemendring. Men vi får ikke systemendring uten å ta utgangspunkt i enkeltmennesker, uten å vekke deres kunnskap, engasjement og kamplyst, slik at vi sammen kan jobbe for en mer bærekraftig og rettferdig verden.