Temu skrur tiden tilbake

Lenge kalte vi standarder for liv, helse og miljø for «etikk». Nå heter det lover og regler. For noen år siden kom åpenhetsloven. Den plikter store og mellomstore selskaper i Norge å forebygge og gjenopprette brudd på menneskerettighetene. Loven plikter selskaper å dele informasjon om arbeidsforhold i sine leverandørkjeder.

Så har du miljøinformasjonsloven. Loven er mindre forpliktende enn åpenhetsloven. Men den er en ressurs for organisasjoner, journalister og andre vaktbikkjer når de bruker den. Loven gir alle borgere rett til informasjon om miljøkonsekvensene av selskapers framferd.

Unngår norsk lovverk
Menneskerettigheter og miljø må derfor tas hensyn til i Norge. Med mindre du er et kinesisk gigantselskap som i gjennomsnitt taper 30 dollar for hver pakke som sendes ut, og som planlegger å bruke 3 milliarder dollar på reklame i 2024, slik netthandel-selskapet Temu gjør. Temu kan selge med tap og ha enorme reklamebudsjetter fordi investorer fra hele verden pøser nå kapital inn i selskapet. Med disse ressursene til rådighet kan netthandelselskapet Temu le av norske lover og regler hele veien til banken.

Netthandel med utenlandske selskaper er nemlig ikke underlagt de banebrytende lovene og reglene for menneskerettigheter og miljø, fordi selskapene er registrert i et annet land enn Norge. Temu skrur klokka tilbake. Og de får det til å se lett ut.

"Skal det være en drill til 80 kroner, et par sko til 50 kroner, en klokke til 30 kroner eller en topp til 14 kroner? Med gratis frakt? Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg at prisen blir betalt av noen andre. Det er all grunn til å tro at lønnskostnader, helse, miljø og sikkerhet ikke er en del av Temu-investorenes regnestykke."

Her kan ikke norske politikere en gang skylde på teknologisk utvikling eller ukontrollerbar globalisering. Manipulerte priser er den største grunnen til Temus popularitet. Et år etter den europeiske lanseringen er ligger Temu på topp av utenlandske nettbutikker. 36 prosent av nordmenn sier i en Postnord-undersøkelse at de kjøpt noe på Temu den siste tre månedene.

Skal det være en drill til 80 kroner, et par sko til 50 kroner, en klokke til 30 kroner eller en topp til 14 kroner? Med gratis frakt? Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg at prisen blir betalt av noen andre. Det er all grunn til å tro at lønnskostnader, helse, miljø og sikkerhet ikke er en del av Temu-investorenes regnestykke.

I Norge er det nok ingen stor politisk uenighet om at vi må regulere nettselskaper som Temu. Norske politikere har ikke interesse i at norske selskaper må konkurrere med et selskap som hopper bukk over de lovene, reglene og avgiftene som finnes i Norge. Spørsmålet er hvordan vi kan få det til.

Effektive avgifter kreves
Dersom det ikke er mulig å forplikte Temu og andre nettselskaper til de samme kravene til menneskerettigheter og miljø som vi gir de norske selskapene, må vi se hvordan vi ellers kan signalisere de store omkostningene denne forretningsmodellen har for mennesker og livsgrunnlaget vårt. Vi kan innføre toll på import fra utenlandske netthandelselskaper for å kompensere for kostnaden av å etterleve krav om miljø- og menneskerettigheter. Nøyaktig hvordan en slik toll skal innrettes må jobbes mer med, men det er ikke tvil om at avgifter er den mest effektive løsningen på problemet.

Det er det samme prinsippet som ligger til grunn for EUs karbontoll, som blant annet er rettet mot import av sement, aluminium og gjødsel. Poenget er at vi bør hindre selskaper i å vinne på pris fordi de har funnet en eksepsjonelt skadelig forretningsmodell.

I tillegg trenger vi en miljøavgift på nye tekstiler samtidig som de som selger klær til norske forbrukere må betale for håndteringen av klærne når vi ikke lenger vil bruke dem. Vi må få ned de enorme volumene med nye klær som blir satt på det norske markedet hvert år. Reparasjon, brukthandel og utleie må lønne seg og bli tilgjengelig for folk. I dag er det det mest miljøskadelige som er billigst og enklest for norske forbrukere.

Utfordringene med Temu er også en mulighet til å trappe opp innsatsen mot fast fashion og overforbruk. Den må regjeringen gripe.