Til bøndene fra staten: Er du sikker på at du vil dette?

«Jeg kunne leid ut dette jordet til et solcellefirma», sa Tor Jacob Solberg, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag da Framtiden i våre hender besøkte gården hans nylig. Solberg ville tjent dobbelt så mye på solceller enn på å leie ut jorda, og han ville tjent mer på å leie ut jorda enn å dyrke den selv.

Regnestykket til Solberg sier at noe er galt med norsk jordbrukspolitikk. Riktignok trenger vi solceller til klimaomstillingen. Men til omstillingen av matproduksjon trenger vi alle bøndene vi har. De er helt sentrale i å bygge et samfunn som lever i balanse med klima og naturen.

Noen av partiene har notert seg sannheten bak Solbergs dystre regnestykke. Matproduksjon i Norge har alt for lav verdi.

Når bønder som Solberg likevel velger å satse på matproduksjon, er det et tydelig prosjekt de blir bedt om å være med på. Innretningen på jordbrukssubsidiene har de siste tiårene handlet om å støtte investeringer til større bruk og belønne bøndene for å produsere mest mulig. Insentivene har ført til overproduksjon av svin, egg og melk, med fallende priser og inntekter for bonden.

Lav verdi på mat blir ofte framstilt som et gode, men hør på dette: I 2020 var median årsinntekt i jordbruket på 212 200 kroner. Timelønna justert for sosiale utgifter og kapitalavkastning er 41 kroner.

Tre av fire gårdsbruk har blitt lagt ned de siste 50 årene. Bønder som er opptatt av matmangfold, selvberging, levende bygder, dyrevelferd, arbeidsvilkår, pensjon, svangerskapsomsorg, barseltid eller fremtiden overhodet møter hele tiden politiske signaler som sier: Er du sikker på at du vil dette?

Det haster å gjøre noe med retningen på norsk jordbrukspolitikk. Vi som står på utsiden, har ingen måter vi kan påvirke politikken på. Bøndenes framtid blir bestemt av jordbruksoppgjøret.

For å åpne opp jordbrukspolitikken inviterte Norsk Bonde- og Småbrukarlag inn nye typer sakkyndige til årets jordbruksoppgjør. Med bakgrunn som forsvarssjef og generalsekretær i Norges Røde Kors, skulle Robert Mood bidra til diskusjoner om mat og beredskap. Tidligere Fagforbundet-topp og nå leder for Pensjonistforbundet, Jan Davidsen, skulle snakke om sosial sikkerhet og pensjon. Jeg ble invitert med for å styrke arbeidet for mer klima- og naturvennlig matproduksjon. En større del av norske samfunnsinteresser skulle få representasjon og innsikt i en prosess som til nå hadde vært helt lukket.

Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag ble ikke enige om de grunnleggende økonomiske kravene til årets jordbruksoppgjør, og dermed valgte staten å forhandle med Norges Bondelag alene. For først gang på 73 år gikk ikke bøndene samlet inn i forhandlingsrommet. Vi gikk fra et historisk inkluderende jordbruksoppgjør til et historisk ekskluderende jordbruksoppgjør.

Muligheten til å bidra i norsk jordbrukspolitikk forsvant, men bare i et lite øyeblikk. Uværet i den norske jordbruksnæringen denne våren har bare økt engasjementet for et politisk retningsskifte. Flere partier har denne uka varslet at de ikke vil stemme ja til jordbruksavtalen i Stortinget.

Uroen fra partiene handler nettopp om de sakene jeg skulle fronte i forhandlingene. Det handler om en hel rekke tiltak som vrir produksjonen mot mat som er basert på det norske ressursgrunnlaget. Vi hører til stadighet myten om at «Norge er et grasland» og at vi ikke kan produsere annet enn gress til kyrene. Vi kan gjøre det også, men det er i produksjonene av grønt og matkorn hvor det største uutnyttede potensialet befinner seg. Både for økt selvforsyning, et mer miljø- og klimavennlig jordbruk, og for høyere inntekt for bonden. En slik satsning vil føre til flere små- og mellomstore gårdsbruk i Norge. Dette kan styrke rollen den norske bonden har som naturforvalter.

Vi ville vise at den norske bonden er umistelig for å ha gode måltider i tråd med de verdiene og den politikken vi ønsker at skal redde kloden.

Her er vår felles interesse med norsk bønder. Uten den norske bonden får vi rett og slett ikke den samfunnsomstillingen vi trenger.

Før forhandlingene startet diskuterte Tor Jacob Solberg, Robert Mood, Jan Davidsen og jeg hva vi ville at jordbrukspolitikken skulle føre til på lang sikt. Vi ble enige om et framtidsbilde vi jobber mot. Framtidsbildet kan minne oss som står på utsiden av norsk jordbruk om hva som står på spill, i positiv forstand. Se for deg dette:

Norsk jordbruk produserer mat på landets naturressurser og ressursgrunnlaget til det enkelte gårdsbruk. Vi har god mat som er tilgjengelig for alle, som er bærekraftig produsert og ivaretar jordsmonnet. Vi har flere hender i arbeid og flere bruk i drift. Dyrka jord som ligger brakk er igjen tatt i bruk, og beiting i utmarka er økt.

Gårdsbrukene danner grunnlag for levende lokalsamfunn og gode liv for mennesker og dyr. Ut av dette springer det matkultur, fellesskap og dugnadsånd.

Dette jordbruket er matsikkerhet, totalberedskap og solidaritet i praksis. Når maten vi spiser her hjemme er produsert på våre ressurser, ivaretar vi vårt solidaritetsansvar overfor andre land gjennom at vi ikke beslaglegger landarealer eller naturressurser utenfor våre grenser. Det er også solidaritet innad i vårt eget samfunn: Alle skal verdsettes for den jobben de gjør. Sosial sikkerhet er et faktum for både bonde, avløser og kårkall.

Lokale bønder verden over har den beste kunnskapen om lokale driftsmåter og agronomi. Lands rett til egen matproduksjon ivaretas, og lokalsamfunn har i større grad makt over matsystemet.

Det norske jordbruket leverer på samfunnsoppdraget: Vi har en stabil og sikker forsyning av jordbruksmatvarer. Hele befolkningen har praktisk kunnskap om matproduksjon. Hver potet, gulrot og melkeskvett verdsettes. Vi er stolte over norsk jordbruk.

Dette er norsk matproduksjon i et evighetsperspektiv, skriver vi til slutt, og det kan høres voldsomt ut, men hvis ikke dette er grunnen til at vi ønsker politisk endring, så kunne vi holdt på med helt andre ting. Tiltakene vi skulle fremme i jordbruksoppgjøret kan bidra til framtidsbildet vi beskriver over. Realiteten akkurat nå er hardere. For hvert år forsvinner muligheten til omstilling. Samfunn som mister bønder, erfarer en ting: Det er lettere å miste bønder enn å rekruttere nye. Det tar generasjoner å få jord på hendene. Det tar en generasjon å miste den.

Vi ønsker er at flere unge bønder skal kjenne på fremtidshåp og motivasjon. Da kan de svare skråsikkert på spørsmålet fra staten. Vil du dette? Ja, det klart vi vil drive med matproduksjon i Norge.