Urealistisk teknologioptimisme

Dette innlegget er publisert i Dagbladet 15.03.2021.

Du har hørt det før: verden må halvere klimautslippene innen 2030, for å unngå de mest katastrofale klimaendringene. Utslippene må helt ned i null innen 2050. Dette skjønner vi. Det betyr for eksempel at bilene og bussene våre må være elektriske, og at strømmen utelukkende må komme fra solceller, vindmøller og vannkraft, fremfor forurensende kullkraftverk eller gass.

Men visste du at det ikke nødvendigvis stopper her? FNs klimapanel utvikler scenarier for hvordan verdens temperatur kan utvikle seg fremover. Klimapanelet anerkjenner at det vil være veldig krevende å raskt redusere verdens forbruk av fossil energi. Derfor inneholder mange av scenariene at verdens temperatur innen 2050 midlertidig vil øke med mer enn 1,5 grad. Deretter forventes det at temperaturen vil synke til under halvannen grad, fordi utslippene mot slutten av århundret skal ligge godt under null, ved hjelp av forskjellig type teknolog.

Det er dette som kalles negative utslipp. Vi skal altså klare å suge store mengder CO2 ut av atmosfæren og lagre det – permanent. Det kan skje på flere måter. I fysiker Anja Røynes bok «Varm klode, kaldt hode – løsninger på klimakrisen» (2020) går hun gjennom hvordan vi kan oppnå de gigantiske negative utslippene som klimapanelets scenarier legger opp til at vi skal få til i løpet av få tiår.

Magiske, hvite skyer

Én mulig løsning er en karbonsuger, en slags støvsuger som suger CO2 ut av lufta. I dag ligger kostnadene for å suge ett tonn CO2 ut av lufta mellom 700 til 7000 kroner med en slik karbonsuger. Med dagens CO2-pris i Norge koster ett tonn CO2 rundt 500 kr, så løsningen er ikke lønnsom enda. I tillegg må man finne smarte løsninger for hvordan alt dette skal lagres – for evig. Slike støvsugere vil kreve enorme mengder fornybar energi, for eksempel solcelleparker, noe som igjen krever store areal. Hvilket areal skal vi bruke?

Et annet alternativ er å spre store mengder knust stein over svære landområder i Amazonas. Det kan trekke hele 3,5 milliarder tonn CO2 ut av atmosfæren hvert år! Det er rundt en tiendedel av dagens menneskeskapte utslipp. Hvilke bieffekter har en slik operasjon? Vel, man ville trengt to kilo stein per kvadratmeter tropisk skog. Man ville altså vært nødt til å sett i gang massiv gruvedrift for å få tak i stein, på størrelse med dagens kullindustri. Steinen må pulveriseres, så fraktes og så spres over skogen – kanskje via fly? Men hva med urbefolkningen som bor i regnskogen, og hvordan vil steinstøvet påvirke det finmaskede økosystemet som regnskogen er?

Et tredje alternativ er å gjøre mørke landområder lysere. Å skape flere hvite skyer er ett forslag til løsning. Båter som suger opp havvann og legger fra seg gigantiske isbiter i havoverflaten, er et annet. Eller, kanskje dekke havene med hvitt skum? Men hvordan vil skummet påvirke hvalene som skal opp for å puste, eller sjøfuglene som er vant til å lande i blått hav?

Altfor usikkert

Misforstå meg rett; i likhet med Røyne tror jeg også at verden vil trenge storskala løsninger som bidrar til negative utslipp. Vi må fortsette å forske på og prøve å finne bedre løsninger enn noen av de jeg har nevnt her. Karbonfangst og lagring fra avfallsforbrenning, som ved Klemetsrud i Oslo, er en av dem. Å drive landbruk på en måte som beriker jordsmonnet og gjør jorda bedre egnet til å lagre CO2 ved hjelp av fangvekster, vekstskifte og biokull, er en annen.

Men det er ingen tvil om at negative utslipp, i det omfanget som mange av scenariene FNs klimapanel inneholder, ikke er en vei som verdens beslutningstagere bør styre samfunnsutviklingen etter.

Problemet med å lene seg for tungt på at vi skal klare å ha enorme negative utslipp i løpet av noen tiår, er tredelt. For det første er det høyst usikkert at vi klarer å lage løsninger som kutter utslipp i så stor skala som scenariene FNs klimapanel inneholder. For det andre er det som eksemplene over viser stor sannsynlighet for at løsningene vil bringe med seg andre negative konsekvenser for miljø eller mennesker. For det tredje: disse løsningene vil nødvendigvis bli veldig, veldig dyre. Hvem skal betale for de negative utslippene?

En annen vei

Heldigvis finnes det en annen vei. En tryggere vei, som vi vet vil kutte utslipp, og det uten å skade miljøet på andre måter. En billigere vei, som ikke er avhengig av at vi utvikler ny, dyr teknologi, eller massive nye investeringer i infrastruktur, gruvedrift eller skip. Det handler kort og godt om at særlig vi i de rike landene må forbruke mindre. Vi i Norge har et spesielt ansvar, siden vi er blant dem med det største forbruket per person i verden.

Løsningen er på en side såre enkel. Men den er også utfordrende, fordi den fordrer et brudd med bruk- og kast-kapitalismen og vår enorme sløsing av naturressurser. Den fordrer at folk, myndigheter og privat næringsliv fundamentalt endrer sitt ressursforbruk – fra maten vi spiser, til hvor mye og hvordan vi reiser, til hvor lenge vi beholder kontormøblene våre, til hvor ofte vi pusser opp, til at vi begynner å leie og låne og reparere klær fremfor å kaste og kjøpe nytt. Men dette kan ikke være opp til forbrukerne selv. Politikerne må legge til rette for det.

Vi trenger et skifte. Det bør starte i stortingets behandling av regjeringens klimaplan denne våren. Å redusere det miljøskadelige forbruket er en langt tryggere, billigere og mer realistisk vei videre for å forebygge global oppvarming, enn å satse på gigantiske, hypotetiske negative utslipp. Desto raskere vi klarer å redusere det miljøbelastende forbruket, desto mindre avhengige blir vi av urealistiske løsninger.