Verden har ikke råd til fast fashion

Klær er verdens fjerde største kilde til klimagassutslipp og skaper enorme avfallsproblemer i land i sør. Fra 2025 skal kommunene samle inn tekstilavfallet vårt.

I tillegg til billigkjeder som H&M og Zara, overfyller nettgigantene Shein og Temu markedene med ekstremt billige plastklær. Volumet ser ut til å øke i det uendelige.

Klima- og miljøminister Tore O. Sandvik skriver i Nationen at produsentene må ta ansvar for hva som skjer med klærne når de blir avfall.

Han skriver at regjeringen «så raskt som mulig»vil introdusere et produsentansvar for tekstiler, der de som setter tekstiler på markedet må ta ansvar for hva som skjer med klærne i avfallsfasen.

Regjeringen fikk utarbeidet et forslag til produsentansvar for snart et år siden. Likevel venter Norge på produsentansvaret som kommer fra EU. Altså ikke «så raskt som mulig».

Virkes bærekraftsleder Tord Dale skriver i et svar til ministeren at det i realiteten blir forbrukerne som betaler prisen for produsentansvaret. Men er ikke høyere priser på nye klær nettopp det vi trenger?

Billig fast fashion koster natur og klima for mye. Det haster å få bukt med tekstilavfallet, og å få på plass løsninger for et bærekraftig klesforbruk.

Et produsentansvar som tvinger produsentene til å sette færre plagg på markedet og samtidig rydde opp i avfallet, er nødvendig. Hvis ordningen ikke blir treffsikker nok, må vi bruke andre grep.

En miljøavgift på klær kan bremse importen fra billigkjeder som Shein og Temu.

Samtidig må det legges rette for det klesforbruket vi ønsker å se mer av. Alternativet til fast fashion må være sirkulære løsninger som er rimelige og tilgjengelige for folk flest.

Skal vi få bukt med avfallsbergene, må både forbruker og produsent få insentiver til bærekraftige valg.

Kort sagt: mindre inn, mindre ut.

Teksten var først publisert på nationen.no, 26.09.24