Politisk plattform

Visjon: Det overordnede målet for Framtiden i våre hender er global rettferdighet, økologisk balanse og en løsning på verdens fattigdomsproblemer, slik at det blir mulig for alle mennesker på jorda å leve et verdig liv.

Hvordan ser verden og Norge ut i 2040?

• Klimaendringene er satt i revers. Gjennom omfattende felles innsats for å nå de internasjonale klimamålene, går verdens utslipp av klimagasser raskt mot null. De rike landene har anerkjent sitt historiske ansvar for klimaendringenes negative effekt på mennesker og natur, og går foran ved å drastisk redusere egne utslipp og å fange mer CO₂ enn de slipper ut. Teknologi for karbonfangst deles på tvers av land, og alle klimatiltak har minimal negativ effekt på mennesker og natur.
• Global ulikhet er på retur. Land i det globale sør får styre sin egen økonomi, og handel skjer på vilkår som gir disse landene fortrinn i det internasjonale varebyttet. De store selskapene har mindre innflytelse, og må finne seg i at de er underlagt demokratisk kontroll, både i de landene de opererer, og gjennom globale institusjoner som overvåker og regulerer handelen. Det er blitt umulig å unndra seg skatt eller gjemme bort store formuer.
• Verdens flyktningproblemer er langt på vei løst, først og fremst ved at antall flyktninger er kraftig redusert på grunn av bedre fordeling av verdens ressurser, færre konflikter og gjennom effektiv fattigdomsbekjempelse. Det praktiseres også en mer liberal innvandringspolitikk i alle land og regioner, og dette bidrar til å løse konflikter og skape en bedre utvikling for alle. Samfunnet er preget av solidaritet, toleranse og åpenhet.
• Vi har vernet matjorden og sårbare naturområder som gammelskog, myrer, våtmark og tareskog. Vi har stoppet det dramatiske tapet av arter og sikret robuste økosystemer ved å stoppe nedbyggingen av matjord og utsatte naturområder. Stabile økosystemer er avgjørende for klimaet og artsmangfoldet, binder opp store mengder karbon, og gjør oss også mer rustet overfor et endret klima. Verden er nærmere en tilstand i økologisk balanse.
• Det norske oljeeventyret er avsluttet, og vi har investert overskuddet på en måte som både gir oss et sunt næringsliv og gode arbeidsplasser. Oljefondet har vært en avgjørende global investor i overgangen til et bærekraftig samfunn. Produksjonen av fornybar energi i Norge er stor nok til å forsyne en utslippsfri industrisektor som spiller en viktig rolle i det grønne skiftet, samtidig som vi eksporterer fornybar energi til andre land. Verden er godt på vei mot et utslippsfritt energisystem.
• All transport er hundre prosent bærekraftig og fossilfri. Vi sykler og går mer, og reiser kollektivt. Vi deler og kjører mindre bil. Teknologiske løsninger og bedre organisert samfunn gjør at behovet for både vare- og persontransport er begrenset. Vi bruker infrastrukturen vår mer effektivt og begrenser arealbruken til transport til et minimum. Det meste av transporten både på vei, på sjø og i lufta er elektrifisert, men gjenværende drivstoff er fossilfritt og bærekraftig. Vi flyr mindre. På korte og mellomlange distanser er flyene 100 prosent elektrifiserte.
• Sirkulærøkonomien dominerer. Produksjonssystemene er lagt om fra en lineær til en sirkulær modell med minimal bruk av primærressurser og produksjon av avfall. Sirkulære systemer gjennomsyrer samfunnet og ressursbruken er tilpasset både menneskenes behov og planetens tålegrenser.
• Næringslivet praktiserer full åpenhet, og mange bedrifter sørger for verdifulle bidrag til bedre miljø og gode etiske standarder. Bedriftene er underlagt forpliktende avtaler som regulerer miljø og rettigheter knyttet til de internasjonale produksjonssystemene. Levelønn som sikrer arbeiderne et verdig liv er en selvfølge, uavhengig av bransje.
• Forbrukere kan være trygge på at varer de kjøper som klær, sko, mobiler og it-utstyr er produsert under anstendige vilkår, og at miljøhensyn er ivaretatt.
• Vi jobber mindre og har mer fritid. Vi kjøper færre og bedre ting, og reparerer ting som går i stykker. Vi eier mindre og leier mer. Delingsøkonomien har bredt om seg. Det lønner seg å lage varer som har lengre levetid og er av høyere kvalitet.
• Vi spiser sunnere og mer miljøvennlig, hovedsakelig korn, frukt, grønt og bærekraftig sjømat. Den eneste sektoren i Norge som fortsatt har klimagassutslipp er landbruket, men utslippene er kuttet med to tredeler siden 2020. Kjøttforbruket er kuttet tilsvarende, men kjøttet vi spiser er produsert bærekraftig, utnytter det lokale ressursgrunnlaget og sikrer den økologiske balansen.
• Vi har mer fleksible boligløsninger og boligene våre utnytter energien mye mer effektivt enn i dag. De fleste husene er mer selvforsynt med strøm og har løsninger som reduserer strøm- og effektbehovet, som for eksempel solceller, batterier, jordvarmepumper og automatiske styringssystemer.
• Vi har opplevd nye teknologiske gjennombrudd, blant annet som følge av norske aktører som gjør det enklere å leve miljøvennlig. Men først og fremst har menneskene sammen funnet fram til måter å leve på som respekterer planetens tålegrenser, takket være aktiv påvirkning fra sivilsamfunnet, modige politikere og et kreativt næringsliv som har utviklet bærekraftige forretningsmodeller. 

Politiske krav

1. Bærekraftig økonomi

Nordmenns ressursforbruk er i dag på verdenstoppen. Innbyggerne i rike land har et særlig ansvar for å redusere vårt materielle forbruk betydelig gjennom tiltak som begrenser forbruket og styrer det i miljøvennlig retning. Kortreiste opplevelser og tjenester kan gi oss større livskvalitet samtidig som denne typen forbruk belaster naturen mindre enn materielle varer.

Framtiden i våre hender vil ha:

1.1 Redusert og miljøvennlig forbruk
Det må bli enkelt å velge miljøvennlige løsninger, og dyrt å forurense. Bruken av miljø- og klimarelaterte avgifter, kvoter, momssystemet, støtteordninger til miljøtiltak og fjerning av miljøskadelige subsidier må styrkes kraftig. For å redusere det materielle forbruksnivået er det også nødvendig med reguleringer, for eksempel forbud mot fossilt drevne biler, krav til forlenget levetid på produkter, krav om gjenvinning og gjenbruk. Delingsordninger må premieres der de bidrar til lavere miljøbelastninger. Politikere må styre etter mål for god livskvalitet, rettferdig fordeling i samsvar med økologiske verdier og prinsipper framfor økonomisk vekst.

1.2 Mer engasjement
I kraft av å være forbrukere og medborgere har også enkeltmennesker ansvar for å presse frem endringer. Det viktigste er aktiv deltakelse i samordnede kampanjer og organisatorisk arbeid som presser frem politiske endringer. Det må sees som fremtidsrettet å opptre etisk og miljøvennlig. Vi trenger kollektive forbrukerkampanjer og bevisste individer som går foran og viser at det er mulig å bidra til endring gjennom forbrukeratferd og at det opparbeides støtte i befolkningen for de nødvendige politiske beslutningene. Forbrukermakten i både offentlig og privat sektor brukes aktivt som politisk virkemiddel til å skape en etisk og grønn omstilling av næringslivet.

1.3 Kortere arbeidstid
Det er en sterk sammenheng mellom inntekt, forbruk og miljø- og klimabelastninger. Økt produktivitet må derfor tas ut i redusert arbeidstid framfor økt lønn og forbruk. Samtidig kan kortere arbeidstid gi oss mer fritid og rom for å dyrke egne interesser og ta del i andres liv.

1.4 Levende byer og lokalsamfunn
Arealbruken i byer og tettsteder må bidra til å minske behovet for ressurskrevende og forurensende transport, og det må legges til rette for bilfrie soner, gangveier og turstier, sykkelveier, kollektivtrafikk, naturmangfold og rekreasjonsmuligheter. Byenes potensial for produksjon av mat må også utnyttes bedre. Det skal være attraktivt å bo i distriktene. Ved å ha levende lokalsamfunn over hele landet vil vi lettere kunne utnytte naturressursene våre på en bærekraftig måte. En klimavennlig by er en god by for alle aldersgrupper, uten støy- og luftforurensning.

1.5 Kunnskap for bærekraftig utvikling
Våre forsknings- og utdanningsinstitusjoner må intensivere arbeidet med å utvikle nødvendig kunnskap om det samfunnet vi må skape for å sikre en bærekraftig utvikling. De må bidra til både teoretisk og praktisk innsikt på alle nivåer i hvordan vi kan bygge et samfunn basert på internasjonal solidaritet og økologisk balanse.

1.6 Sirkulære løsninger
Vi trenger en overgang bort fra et ressurssløsende, forurensende, lineært produksjonssystem hvor ressurser tas ut i et rasende tempo, forbruket øker og avfallshaugene hoper seg opp. Sirkulære løsninger som minimerer ressursbruken og forbruket er nødvendig. Regningen for forurensning og ressurssløsing må legges der den hører hjemme, hos produsenten, og ikke «eksternaliseres» til fellesskapet. Samtidig må myndighetene legge til rette for utvikling og støtte til sirkulære løsninger på alle nivåer.

2. Global rettferdig fordeling

De siste tiårene er fattigdommen blitt redusert i mange land. Globalt er både levealderen og utdanningsnivået på vei oppover, mens barnedødeligheten er på vei nedover. Samtidig øker de enorme forskjellene i levekår mellom fattige og rike, både internt i landene og mellom nasjoner og verdensdeler, og verdens ressurser kontrolleres av stadig færre, utenfor demokratisk kontroll. Rikdom er blitt konsentrert på stadig færre hender. I enkelte land øker forskjellene også dramatisk. En stor andel av verdens befolkning lever i absolutt fattigdom og får ikke dekket de mest grunnleggende menneskelige behov. Særlig kvinner, som ofte forventes å garantere familiens velferd, rammes hardt. Mange barn dør av sykdom og sult, og millioner frarøves retten til helse, utdanning og muligheten til å skape et verdig liv. Flyktningestrømmene øker, både som følge av fattigdom, krig og undertrykking.

Framtiden i våre hender vil ha:

2.1 Bedre styring av verdensøkonomien
Globale rammevilkår er nøkkelen til en bærekraftig verdensøkonomi. Internasjonale regelverk må sikre solidaritet mellom land ved å ivareta svakere lands interesser, forhindre at multinasjonale selskaper kan operere uten kontroll og hindre at myndighetene svikter sine forpliktelser overfor egne borgere. Internasjonale avgifter, for eksempel avgifter på flyreiser, godstransport eller valutatransaksjoner kan bidra til å finansiere overnasjonale organer, fattigdomsbekjempelse og klimatiltak.

2.2 Rettferdige handelsvilkår
Handelsavtaler må sikre utviklingsland bedre vilkår, og gi mulighet til demokratisk styring over storselskaper og kontroll med næringslivet. Alle slike avtaler må praktisere full åpenhet, og frihandelsavtaler som undergraver folkestyre må oppheves. Utviklingsland må kunne beskytte egen industri og tjenestesektor for å bygge opp et robust næringsliv, basert på kontroll over egne materielle og immaterielle ressurser, innovasjon og en regulert handel med andre land. De rike landenes landbruksstøtte og annen næringsstøtte må ikke gå på bekostning av utviklingslands rett til utvikling, og aldri føre til dumping av varer. Viktige fellesressurser som vann må ikke privatiseres.

2.3 Styrking av sivilsamfunnet i land i det globale sør
Fattigdom har i stor grad sin bakgrunn i en skjev fordeling av ressurser mellom rike og fattige. En rettferdig fordeling av ressurser krever et sterkt organisert og kritisk sivilsamfunn, særlig miljøorganisasjoner, fagbevegelse og andre sosiale bevegelser. Bistand og andre overføringer må sikre kvinners stilling og rettigheter, menneskerettigheter, arbeiderrettigheter, samt miljø- og klimahensyn. Internasjonale finansinstitusjoner og andre land må slette all illegitim gjeld og all gjeld som ikke kan betjenes uten at det går på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter. Alle nye lån underlegges retningslinjer for ansvarlig finansiering.

2.4 Minsket behov for migrasjon, trygge asylmuligheter og god integrering av flyktninger
Det er nødvendig å redusere verdens migrasjons- og flyktningstrømmer. Årsakene er ofte komplekse, og kan være resultat av krig, undertrykking, brudd på menneskerettigheter og ødeleggelse av naturresurser. Der slike forhold er knyttet til eller forsterket av rike lands dominans, er det særlig viktig at disse landene erkjenner sitt ansvar. Det er også nødvendig å bekjempe klimaendringene og reversere miljøødeleggelser som kan innebære at vi får enda større migrasjon i fremtiden. Rike land har et særlig ansvar for å handle solidarisk. Vi må sikre at de som flykter fra eget land, ikke utsettes for utbytting og livsfarlige migrasjonsruter. Alle land må sørge for at flyktninger får like muligheter til arbeid og utdanning, og at de sikres fulle rettigheter som samfunnsborgere. Norge må ikke bruke midler fra bistandsbudsjettet til flyktningtiltak i Norge.

2.5 En solidarisk tilnærming til befolkningsspørsmålet
Vår visjon er å at det skal være mulig for alle som lever på kloden å ha et verdig liv. Menneskeheten kan innen 2050 ha nådd ti milliarder mennesker. Gjennom rettferdig fordeling, rask reduksjon i ressursforbruket, endret atferd og bedre teknologi er det likevel mulig å oppnå økologisk balanse innenfor planetens tålegrense og internasjonal solidaritet. Vi sløser allerede enormt med verdens knappe ressurser. Det er derfor stort potensial for å unngå overbelastning av ressursene. Det er særlig viktig at innbyggere i rike land kutter forbruk og utslipp, siden disse sløser mest og forurenser mest. Mange av de tiltakene som er nødvendige for å løse verdens fattigdomsproblemer, vil også bidra til lavere befolkningsvekst. Styrking av kvinners rettigheter gjennom satsing på utdanning og helse er særlig viktig.

3. Et ansvarlig næringsliv

Bærekraftig utvikling er ikke mulig uten et næringsliv som praktiserer samfunnsansvar i all sin virksomhet, og sikrer at all økonomisk verdiskapning foregår innenfor sosiale og miljømessige bærekraftige rammer. Frivillige ordninger og internasjonale frihandelsavtaler har lenge fortrengt bindende, forutsigbare reguleringer og krav til hvordan handelen skal praktiseres slik at mennesker og natur respekteres. Selv om vi ser økende akkumulasjon av kapital og makt til storselskapene, har vi samtidig sett positive utviklingstrekk. Selskapene er blitt presset til mer åpenhet og til å anerkjenne sitt ansvar nedover i leverandørkjeden.

Framtiden i våre hender vil ha:

3.1 Etisk regulering av næringslivet
Norge må støtte opp om FNs arbeid for etiske retningslinjer for flernasjonale selskaper. Myndighetene må etablere og videreutvikle regelverk og lover for bedrifters samfunnsansvar, og iverksette effektive håndhevingsmekanismer. Norge må gå foran ved å lovfeste at næringslivet må være åpne om produksjonssteder og arbeidsforhold, samt forebygge brudd på menneskerettighetene. Alle bedrifter må rapportere ikke bare om økonomi, men også om miljø og sosiale forhold. Tiltak som styrker nasjonal og internasjonal håndheving av lovverk må innføres.

3.2 Ansvarlige leverandørkjeder
Virksomheter i både offentlig og privat sektor som har produksjon i utviklingsland, må ta ansvar for arbeids- og lønnsforholdene i hele leverandørkjeden, og sikre faglige rettigheter og levelønn til arbeiderne. Det må bli full åpenhet om og gis innsyn i bedriftenes leverandørkjeder. Selskapene må pålegges å gjennomføre aktsomhetsvurderinger, forbedre forholdene på produksjonsstedene og ved behov sikre oppreisning til arbeiderne. Norske myndigheter må lovfeste at forbrukerne har rett til informasjon om sosiale og miljømessige forhold. Norge må arbeide internasjonalt for å bryte «kappløpet mot bunnen»: Utviklingsland skal ikke konkurrere om kontrakter og investeringer på bekostning av faglige rettigheter, lønnsnivå, arbeidsforhold og miljø. Tendensen til at bedrifter også i Norge og andre rike land presser migranter, flyktninger og andre arbeidere inn i elendige arbeidsvilkår, må stanses og reverseres. I flere sektorer er det svært viktig å sikre rettighetene til sesongarbeidere og arbeidere i utsatte stillinger.

3.3 Etikk og miljø i alle innkjøp
Norske forbrukere, både enkeltpersoner og institusjoner, må stille krav om at varer og tjenester produseres på en bærekraftig måte. Det offentlige har størst forbrukermakt og har dermed et særlig ansvar. Anskaffelsesloven må brukes aktivt og det bør stilles krav i anskaffelsesprosessen som reduserer skadelig miljøpåvirkning, fremmer klimavennlige, sirkulære løsninger og respekt for menneskerettighetene. Lovpålagte etiske krav knyttet til offentlige institusjoners innkjøp må skjerpes for at menneskerettigheter og miljøhensyn i enda høyere grad skal kunne ivaretas.

3.4 Bærekraft i statseide selskaper
Bærekraftig næringsvirksomhet må være det overordnede målet for statseide selskaper, enten de er børsnoterte eller har andre eierskapsstrukturer. Dette betyr at staten som eier må stille tydelige krav til selskaper som Equinor, Hydro og DNB. Norge må vise vei internasjonalt for hvordan selskaper må prioritere samfunnsansvar og miljø over kommersielle mål. Det viktigste den norske regjeringen kan gjøre for å trygge arbeidsplasser i fremtiden, er å satse tungt på nye grønne arbeidsplasser og bærekraftige forretningsmodeller.

4. En bærekraftig og rettferdig finanssektor

Norge har en enorm finansformue, som først og fremst er investert gjennom oljefondet, et av verdens største investeringsfond. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) gjør Norge til en mektig aktør som kan bidra til at finansnæringen internasjonalt kan bli en pådriver for bærekraftig utvikling. De fleste norske banker og finansinstitusjoner har i dag et pågående bærekraftsarbeid. Likevel preges finansnæringen globalt og nasjonalt fortsatt av hemmelighold og manglende integrering av bærekraft i sin virksomhet. Slik øker risikoen for grønnvasking. Bærekraft må forankres i finansnæringens kjernevirksomhet og hele sektoren må måles på i hvilken grad de bidrar til at verden lever innenfor planetens tålegrenser.

Framtiden i våre hender vil ha:

4.1 Etisk og bærekraftig finanssektor
Verdens økonomiske kapital må ikke finansiere etisk, miljømessig eller sosialt uakseptable virksomheter. Det må innføres strenge etiske retningslinjer for alle banker og kapitalforvaltere. Det norske oljefondet (SPU) må gå foran og hele tiden skjerpe sine etiske kriterier. I tillegg må bankene og investeringsfondene ansvarliggjøres på implementering av sine retningslinjer slik at utlån og kreditter ikke gis til selskaper og prosjekter som finansierer uetisk atferd eller miljøskadelige prosjekter.

4.2 Investeringer som bidrar til klima- og miljøløsninger
Norge har en unik kompetanse på fornybar energi. Samtidig har vi mye kapital som kan brukes til å fremme klimaløsninger. Vi har et særlig ansvar for å bidra til utbygging av fornybar energi, også i utviklingsland, og at utbyggingen skjer på sosialt og miljømessig bærekraftig måte. SPU og andre private og offentlige investorer må bidra kraftfullt til en global omstilling til nullutslippsløsninger. Alle investorer bør ha porteføljer i overenstemmelse med Parisavtalens mål om å begrense oppvarming til 1,5 grad celsius.

4.3 Fjern skatteparadisene og hemmelighold
Det må innføres tiltak nasjonalt og internasjonalt som hindrer at selskaper og privatpersoner unndrar seg skatt, for eksempel ved å gjøre slutt på skatteparadisers hemmelighold og forhindre skatteflukt. Stans i korrupsjon, kapitalflukt og hemmelighold er viktige forutsetninger for en rettferdig utvikling. Bankenes nøkkelrolle i dette globale systemet må avdekkes og forhindres. Norske myndigheter må pålegge alle næringsdrivende full åpenhet om investeringer, inntekter og kostnader, samt handelsrelasjoner i alle bransjer.

5. Nullutslippssamfunnet

Global oppvarming er vårt mest akutte miljøproblem. Forekomsten og styrken av værfenomener som storm, flom, ras og tørke vil øke selv om vi skulle klare å begrense temperaturøkning til 1,5 grad. Mennesker i rike land slipper ut langt mer klimagasser enn mennesker i fattige land. Mange rike land, inklusive Norge, lar fortsatt utslippene vokse eller unnlater å kutte tilstrekkelig, til tross for at de har forpliktelser om å etterstrebe 1,5-gradersmålet. Land i det globale sør vil rammes hardest til tross for at de har bidratt minst til problemene.

Framtiden i våre hender vil ha:

5.1 Klimarettferdighet
Norge har gjennom mange år med store klimautslipp per innbygger, og førti år med olje- og gassutvinning, opparbeidet seg en stor «klimagjeld». Norge må nå betale denne klimagjelden, og bidra med massiv overføring til klimatilpasning, klimateknologi og fornybar energi i land i det globale sør. Norge må gjøre sitt både nasjonalt og internasjonalt for at temperaturøkningen skal kunne begrenses til 1,5 grader. Klimarettferdighet gjelder også i Norge, klimatiltak må ikke ramme urettferdig.

5.2 Null utslipp av klimagasser i 2040
Innen 2040 må Norge være et nullutslippssamfunn. Norge må derfor kutte direkte utslipp så raskt som mulig, inkludert utenriks fly- og skipsfart. Norge må også bidra til raske utslippskutt internasjonalt gjennom å redusere våre forbruksbaserte utslipp like mye, samt med investeringer og klimabistand, og ved å gjøre klimatiltak i utvalgte sektorer som fungerer som spydspiss mot nullutslippssamfunnet.

5.3 Avvikling av fossil energi
Under en fjerdedel av verdens kjente fossile reserver kan tas opp hvis vi skal ha mulighet til å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 til 2 grader celsius. Produksjonen av olje og gass på norsk sokkel er samtidig den største hindringen for raske klimakutt i Norge. Det betyr at det er tvingende nødvendig å trappe ned olje- og gassvirksomheten. Vi må si nei til all ny olje- og gassleting, og alle nye utbygginger, inkludert de sårbare områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Myndighetene bør gå inn for en ansvarlig styrt og hurtig avvikling av olje- og gassvirksomhet, fremfor å vente på en markedsstyrt kollaps som vil kunne ramme tusenvis av arbeidere.

5.4 Miljøvennlig transport
Norge bør ha som mål å være den første nasjonen i verden som gjennomfører all sin landbaserte transport på en bærekraftig måte uten bruk av fossil energi. Da trengs en betydelig reduksjon i transportomfanget, og vi må vri transporten mot de transportformene som gir null utslipp. Investeringer som øker veikapasiteten og flyplassutvidelser må vike til fordel for kollektivtrafikk, syklister og gående. Vi bør i størst mulig grad benytte den infrastrukturen som allerede eksisterer for å begrense naturinngrep, arealbruk og ressursbelastningen fra transport. Investeringer som øker flytrafikken må opphøre, og erstattes av investeringer som fremmer elektrifisering og bærekraftig biodrivstoff. Godstransporten må drives på utslippsfrie transportmidler, og generelt må mer transport flyttes over på bane. Norsk maritim næring må gå i bresjen for å utvikle, teste og ta i bruk nullutslippsløsninger til sjøs som kan spres globalt.

5.5 Energisparing i alle sektorer
Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) er den viktigste nøkkelen til å løse klimautfordringen at verden tar ut potensialet for energisparing og -effektivisering. Det må også Norge gjøre. Blant annet må nordmenns strømforbruk, som i dag ligger i verdenstoppen, reduseres drastisk gjennom økte avgifter og enøktiltak i husholdningene, byggsektoren og industrien. Norge må dessuten spille en nøkkelrolle i å utvikle gode systemer for energilagring både i form av småskala og storskala anlegg.

5.6 Fornybar energi
Norge produserer i dag mer fornybar strøm enn vi bruker i et normalår. Likevel er en stor del av det totale energibruket i Norge fortsatt fossilt, spesielt i transportsektoren. Det er nødvendig å erstatte denne energibruken med fornybar energi. Norge må avvikle sin fossile energibruk og bygge ut fornybar energi, både til egen elektrifisering og energiutveksling med naboland, slik at vi kan være med å avvikle også deres fossile energibruk så raskt som mulig. Utviklingen av fornybar energi må likevel ikke innebære nedbygging av inngrepsfri natur eller brudd på urfolks rettigheter. Utbygging av havvind og flytende solenergi må også ta hensyn til fiskerier, gyteområder, trekkfuglruter og naturvern generelt, for å kunne iverksettes. Fokus må i hovedsak ligge på energieffektivisering og energisparing og utbygging i allerede utbygde områder. Kapital og arbeidskraft som frigjøres når olje- og gassvirksomhet trappes ned, bør investeres i forskning, utvikling og bærekraftig utbygging av ulike former for fornybar energi.

6. Bedre forvaltning av globale knapphetsressurser

Det pågår en intens jakt etter knappe naturressurser over hele kloden. Selv om vi har kommet til punktet hvor størstedelen av det som finnes av olje, kull og gass må bli liggende i bakken, driver både stater og storselskaper fortsatt jakt på mer. Andre knappe ressurser, som for eksempel fosfat som brukes i kunstgjødsel, kan verden snart være tom for. Det samme gjelder en rekke mineraler, og ikke minst for fiskebestander over hele kloden. I mange land er tilgangen til ferskvann svært kritisk, og det drives rovdrift på grunnvannet. For eksempel vil nedsmeltingen av isbreene i Himalaya få enorme konsekvenser for vanntilførselen til de store elvene i Asia. Den grenseløse jakten på, og sløsingen med verdens ressurser, må opphøre. Ressursene tilhører fellesskapet. De må forvaltes med tanke på framtiden og ikke kortsiktig inntjening.

Framtiden i våre hender vil ha:

6.1 Vern av verdifulle landarealer
Vern av skogsareal må være stort nok til å bevare naturmangfoldet i de ulike verdensregionene, og alt skogbruk må underlegges strengere merkeordninger som sikrer bærekraft. Det er nødvendig å bevare og verne matjord. Matjord er en ikke-fornybar ressurs som er kritisk for matsikkerheten, og et viktig karbonlager. Oppdyrking av myrområder, torvuttak og annen ødeleggelse av våtmarker må stoppes. Vi må sikre levedyktige bestander av alle arter i Norge og verden med deres genetiske variasjon. Det er også viktig å sikre verdens siste villmarker for kommende generasjoner.

6.2 Bedre vern av verdens ferskvannsressurser
Landbruksproduksjon og industriproduksjon som legger beslag på enorme mengder vann eller forurenser grunnvannet, slik som kjøttproduksjon i industriell skala, bomullsindustri, gruvedrift, etc, må begrenses. Bindende avtaler om samarbeid i forvaltning av innsjøer og elver må prioriteres.

6.3 Bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene
Kystfiskeflåten må prioriteres sterkere i tildelingen av kvoter, samtidig som miljøskadelige fangstmetoder må forbys. Fiskemetoder som gir lavest energiforbruk og minst miljøbelastning, må prioriteres. Forvaltningen av fiskebestander må skje etter havforskernes råd, og det må legges inn tilstrekkelig sikkerhetsmarginer slik at bestander ikke overfiskes. Fiskebestander som har kollapset, eller er svekket, må følges opp med forskning og tiltak for å sikre at de bygger seg opp igjen. Norge må være en pådriver internasjonalt for å hindre uregulerte fiskerier. Omsetning av produkter fra slike bør ikke være tillatt.

6.4 Bærekraftig oppdrettsnæring
Oppdrettsnæringen må ta sin del av ansvaret for å ta vare på internasjonale fiskestammer, og sørge for at virksomheten ikke truer bestander av vill fisk. Små pelagiske fisk er utsatt for sterkt press fra en voksende global oppdrettsnæring, derfor må næringen minske avhengigheten av ingredienser fra hel villfanget fisk i fôret. Bærekraftskriterier bør ligge til grunn for valg av fôrråvarer. Problematiske fôrråvarer slik som plantebasert fôr som truer regn- og savanneskog, eller legger beslag på verdifulle landarealer, må erstattes med mer bærekraftige alternativer. En mer bærekraftig oppdrettsnæring innebærer også mindre flyfrakt av laks, mindre forurensning, rømming og dødelighet, og bedre fiskehelse.

6.5 Bærekraftig produksjon av biodrivstoff
Det er nødvendig å stille strenge krav til etisk forsvarlig og miljømessig bærekraftig produksjon av biodrivstoff. Nasjonale og internasjonale bioressurser basert på avfall og restprodukter må prioriteres. Bioressurser bør brukes der de gir størst miljøeffekt og der produksjonen ikke går på bekostning av matproduksjon eller andre primære behov. Bruken av biodrivstoff som klimatiltak må derfor skaleres til et bærekraftig nivå.

7. Bærekraftig mat

Nordmenns matvaner er ikke bærekraftige. Hvert år kaster vi mer enn 300.000 tonn spiselig mat. Vi spiser mye av det som har aller høyest klimaavtrykk: Siden 1990 har kjøttforbruket økt med 50 %. Matproduksjon står ovenfor en rekke alvorlige miljøutfordringer: Dyre- og plantearter forsvinner i en hastighet vi ikke har sett før i menneskenes historie, en tredel av matjorda globalt er delvis eller helt ødelagt, vannkilder forurenses av overgjødsling og sprøytemidler forgifter både fugler, pollinerende insekter og planter.

Samtidig sitter bønder og fiskere igjen med en minkende del av verdiene i matproduksjonen, mens eierne av dagligvarekjedene blir milliardærer. Vi importerer over halvparten av maten og store deler av fôrråvarene fra et globalt matsystem som preges av uforsvarlige arbeidsforhold. Skal vi løse klimakrisen og forhindre økosystemkollaps, må vi produsere mat på en måte som ivaretar naturen bedre. Vi trenger et mer bærekraftig matsystem som er plantebasert og sirkulært, som bidrar til økologisk balanse og gode levevilkår for arbeidere og dyr.

Framtiden i våre hender vil ha:

7.1 Mindre matsvinn
En tredel av all maten som produseres i verden, blir kastet. Maten vi kaster bare i Norge, kunne mettet 840 000 mennesker. Dette er en enorm sløsing av ressurser, areal og arbeidstid – og matsvinnet bidrar til store klimagassutslipp. Framtiden i våre hender mener Norge som minimum må halvere matsvinnet innen 2030. Da trenger vi strengere lover og regulering fra myndighetene, en mer restriktiv innkjøpspraksis fra matbransjen og mer aksept for snål frukt og grønt. Alle bør vite at mat som har gått ut på dato, ikke nødvendigvis er dårlig etter.

7.2 Mindre og bedre kjøtt
Framtiden i våre hender vil halvere kjøttforbruket innen 2030 og gjøre kjøttproduksjonen mer bærekraftig. Mer bærekraftig kjøtt er produsert med god dyrevelferd, hvor dyrene spiser mer bærekraftig fôr og får gå mer ute på beite. Vi må utnytte alle kjøttressursene, inkludert verpehøns, sau og geit. Bruk av utmarksbeite må bidra til økt biologisk mangfold og bedre ressursutnyttelse, samtidig som produksjonen av bærekraftige fôrråvarer til all husdyrproduksjon må videreutvikles og oppskaleres.

7.3 Et mer solidarisk matsystem
Nordmenns forbruk av mat krever en uforholdsmessig stor del av verdens ressurser. Vi mener nordmenn ikke har større rett enn andre til å legge beslag på globale knapphetsressurser som matjord, ferskvann, fosfor og energi. Vi må erstatte problematiske råvarer som brasiliansk soya med mer bærekraftige fôrråvarer, og utnytte egne jordbruksarealer til å produsere mer av den maten vi spiser.

7.4 Mer frukt og grønt
De fleste klimagassutslippene i norsk jordbruk kommer fra husdyrene våre. I tillegg går det meste av arealet og tilskuddene til husdyrhold, på tross av at vi har store arealer som egner seg godt til å produsere det vil skal spise mer av i framtiden: Grønnsaker, frukt, bær og korn. Vi mener norsk jordbruk bør omstilles til mer planteproduksjon og mindre husdyrhold gjennom en økning i tilskuddene og støtteordningene som vil gjør det lønnsomt for bonden å legge om til planteproduksjon.

7.5 Et mer bærekraftig landbruk
Jordbrukspolitikken bør sikre en matproduksjon som bidrar til robust jordhelse, høyt artsmangfold i og utenfor åkeren, og med minimal bruk av sprøytemidler eller fossile innsatsfaktorer. Økologisk matproduksjon bør styrkes som en spydspiss innen miljøvennlig og sirkulært jordbruk og for å sikre bedre karbonlagring i matjorda.

8. Giftfri hverdag

Utslipp av miljøgifter og andre skadelige kjemikalier fra blant annet trafikk, industri og forbrukerprodukter, er blant de største helse- og miljøutfordringene i verden. Miljøgifter skader både natur og mennesker, og er en stor trussel for biologisk mangfold og tilgangen på ren mat og drikke. Miljøgiftene finnes i stor grad i produkter vi bruker til daglig, som i elektronikk, kosmetikk, klær, mat, turutstyr og byggevareprodukter. Nordmenn er i verdenstoppen når det gjelder å ha flest forskjellige miljøgifter i kroppen, trolig på grunn av vårt høye forbruk.

Overforbruk, dårlig avfallshåndtering og bruken av fossile råmaterialer har gjort plast til et av vår tids største miljøproblemer. Hvert år fylles verdenshavene med plastavfall som sakte brytes ned og blir til mikroplast. I tillegg til å være et forsøplingsproblem, fungerer mikroplast som en svamp for miljøgifter som spres over store avstander og hoper seg opp i næringskjeden.

Framtiden i våre hender vil ha:

8.1 Redusert bruk av miljøgifter
All bruk av miljøgifter må reduseres til et absolutt minimum. I ordinære forbrukerprodukter er det ofte mulig å fase stoffene helt ut. I påvente av et strengere internasjonalt regelverk bør Norge innføre flere nasjonale tiltak for å beskytte mennesker og miljø fra skadelige stoffer, som forbud, eller miljøavgifter på miljøgifter i utvalgte produktgrupper.

8.2 Mer åpenhet og flere giftfrie alternativer
Mange produkter som matvarer, legemidler, vaskemidler og kosmetikk, er i dag pålagt krav om innholdsfortegnelse slik at forbrukere kan ta informerte valg. Det finnes ikke slike krav for faste produkter som møbler, leker, elektronikk, og klær. Vi mener en oversikt over alle kjemikalier i slike produkter burde vært enkelt tilgjengelig. Faremerking av produkter med miljøgifter kan være en midlertidig løsning på veien mot full åpenhet. Flere svanemerkede produkter og produktgrupper må også bli tilgjengelig på markedet.

8.3 Mindre bruk av plast
Den klart største kilden til mikroplastutslipp i Norge er slitasje fra bildekk, men også maling, tekstiler, kosmetikk og andre kilder bidrar til utslipp av mikroplast. Myndighetene må aktivt jobbe for å redusere bruk og kast av all plast, fjerne bruk av unødvendig engangsemballasje i plast, samt iverksette flere tiltak som reduserer mikroplastutslipp.

8.4 Beskytte arbeidere mot kjemikalier og miljøgifter
Noen produkter med miljøgifter kan være helsefarlige ved bruk, men den største helserisikoen ligger hos arbeiderne som lager produktene eller bor og lever der produksjonen skjer. Politikere og næringsliv må sikre full åpenhet om arbeidsforhold ved fabrikker som lager produktene vi importerer, og sikre at arbeidere i alle deler av leverandørkjeden ikke eksponeres for skadelige kjemikalier på arbeidsplassen.

Sluttord: Fra uhemmet vekst til grønn utvikling

Verden står overfor problemer og utfordringer som fordrer en grønn industriell revolusjon og en ny økonomisk verdensorden hvor målet om økonomisk vekst ikke trumfer andre mål. En massiv satsing på fornybar energi, energieffektivisering og sirkulære og miljøvennlige løsninger utgjør viktige komponenter i den nye økonomien. For å nå målet trenger vi både en dreining av holdninger, verdier og handlinger. Det krever kraftige virkemidler. Skal vi løse fattigdomsproblemene i vår levetid uten å tøye jordas økologi til bristepunktet, må de som har for lite få mer og de som lever i overflod få mindre. Når livsviktige globale fellesgoder som ren luft, uberørt natur, rent hav og vann er under økende press, må nasjonalstater samarbeide og dele på en ny måte. Norge har mulighet til å gå foran i å skape et rettferdig samfunn i økologisk balanse. Det haster, men framtiden er fortsatt i våre hender.