Politisk plattform

Visjon

Framtiden i våre henders visjon er en rettferdig verden der vi tar vare på mennesker, naturen og klimaet.

10 punkter for hvordan Norge og verden bør se ut i 2050:

1. Klimaendringene er satt i revers. Gjennom felles innsats og demokratiske prosesser har verdens klimagassutslipp blitt kraftig redusert. Rettferdighet har vært et grunnleggende premiss i omstillingen. Rike land har anerkjent sitt historiske ansvar ved drastisk å redusere egne utslipp, finansiere klimatiltak og klimatilpasning i det globale sør og gjennomføre storstilt karbonfangst- og lagring.
2. Naturmangfold og matjord er vernet. Vi har stanset og reversert tap av naturmangfold og arter. Ved å ta vare på sårbare naturområder som gammelskog, myrer, våtmark og tareskog, har vi sikret robuste økosystemer. Nå bygger vi ikke lenger ned matjord, og bruk av sprøytegifter og naturskadelige jordbrukspraksiser er kraftig redusert.
3. Global ulikhet er på retur, og færre mennesker tvinges på flukt. Fordi vi har stagget klimaendringene, fordelt verdens ressurser bedre og innført en mer effektiv fattigdomsbekjempelse, er konfliktnivået i verden betydelig redusert. Land i det globale sør får styre sin egen økonomi, og internasjonal handel skjer på vilkår som reduserer global ulikhet.
4. Vi har stanset overforbruket. Ressursbruken vår ligger innenfor planetens tåleevne. Sirkulærøkonomien dominerer, så vi kjøper færre og bedre ting, og reparerer ting som går i stykker. Vi eier mindre og leier og deler mer. Det stilles krav om at alle nyproduserte varer er av god kvalitet, har lang levetid og kan materialgjenvinnes.
5. Det norske oljeeventyret er avsluttet. Overskuddet er investert i et sunt næringsliv og gode arbeidsplasser. Oljefondet har vært en avgjørende global investor i overgangen til et bærekraftig samfunn. Produksjonen av fornybar energi i Norge er stor nok til å forsyne en utslippsfri industrisektor som spiller en viktig rolle i det grønne skiftet, samtidig som vi eksporterer fornybar energi til andre land.
6. All transport er fossilfri. De mest utbredte reiseformene er sykkel, gange og kollektivtransport. Vi deler og kjører mindre bil. Teknologiske løsninger og et bedre organisert samfunn gjør at behovet for både vare- og persontransport er begrenset. Det meste av transporten både på vei, på sjø og i lufta er elektrifisert, mens gjenværende drivstoff er fossilfritt og bærekraftig. Flyreiser er redusert til et minimum. På korte og mellomlange distanser er flyene 100 % elektrifiserte.
7. Næringslivet tar ansvar for mennesker, natur og klima og praktiserer full åpenhet om sin produksjon. Både små og store bedrifter er pålagt å sikre miljø, klima og menneskerettigheter i sine globale leverandørkjeder. Retten til å organisere seg og levelønn som sikrer arbeiderne et verdig liv er en selvfølge, uavhengig av bransje. Store selskap har mindre innflytelse og er underlagt offentlig kontroll, både i de landene de opererer og gjennom globale institusjoner som overvåker og regulerer handelen. Globale skatteregler gjør det umulig å unndra seg skatt eller gjemme bort store formuer.
8. Vi spiser sunnere og mer miljøvennlig, hovedsakelig plantemat som korn, frukt og grønnsaker, og bærekraftig sjømat. Den eneste sektoren i Norge som fortsatt har klimagassutslipp er landbruket, men utslippene er kuttet betraktelig ettersom vi nå produserer og spiser atskillig mindre kjøtt. Det kjøttet vi nå spiser er produsert bærekraftig, utnytter det lokale ressursgrunnlaget, sikrer den økologiske balansen samt god dyrevelferd.
9. Vi har redusert fotavtrykket fra boligene våre. Vi unngår å rive bygg og boliger, og rehabiliterer dagens bygningsmasse fremfor å bygge nytt. Ved nybygging benyttes ombruksmaterialer og materialer med et lavt klimafotavtrykk, og strømforbruket vårt er kraftig redusert gjennom energieffektivisering. Vi bor på mindre areal, med et større mangfold av og mer sosiale, boformer. Ny hyttebygging er stanset, til fordel for deling av hyttene som allerede finnes.
10. Vi jobber mindre og har mer fritid. Økt produktivitet og effektivitet i arbeidslivet tas som hovedregel ut i mer fritid fremfor økt lønn og kjøpekraft. Samtidig er lønnsgulvet hevet, slik at alle arbeidstakere får en lønn de kan leve av. Målinger for lykke, tidsvelstand og fellesskap er viktigere enn økonomisk vekst.

Politiske krav

1. Norge må kutte utslipp i tråd med Parisavtalen

Klimakrisen er ikke bare en fremtidig utfordring, men et stadig mer akutt problem her og nå. Forekomsten og styrken på værfenomener som storm, flom, ras og tørke vil øke selv om vi skulle klare å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader. Mennesker i rike land bidrar til langt større utslipp av klimagasser enn mennesker i fattige land. Mange rike land, inklusive Norge, lar fortsatt utslippene vokse eller unnlater å kutte tilstrekkelig, til tross for at de har forpliktet seg til 1,5 graders-målet. Land i det globale sør vil rammes hardest til tross for at de har bidratt minst til problemene.

Framtiden i våre hender vil ha:

1.1 Global klimarettferdighet
Gjennom redusert overforbruk og en mer rettferdig fordeling, ny teknologi og bedre utdanning, er det fullt mulig å oppnå alles behov innenfor planetens tåleevne. Norge har gjennom mange år med store klimagassutslipp per innbygger, og femti år med olje- og gassutvinning, opparbeidet seg en stor «klimagjeld». Norge må nå betale denne klimagjelden ved å kutte vår rettferdige andel av verdens globale klimagassutslipp, samt gjennomføre en massiv oppskalering av bidraget vårt til klimafinansiering i land i sør, særlig til fondet for tap og skade og til klimatilpasning. I tillegg må vi bidra med overføring av kompetanse, investeringer og bistand til klimateknologi og fornybar energi i land i det globale sør.

1.2 Nasjonal klimarettferdighet I Norge, som i resten av verden, har husholdninger med høy inntekt et større klimafotavtrykk fra forbruk og levemåte enn lavinntektshusholdninger. Politikk som bidrar til å kutte overforbruk blant de som slipper ut mest klimagasser vil derfor ha stor effekt, og kan samtidig gjøre omstillingen av samfunnet mer rettferdig. Dette kan gjøres ved å sette grenser eller forby det mest miljøskadelige forbruket, samt ved å benytte mer progressive avgifter som øker i takt med forbruket. Klima- og miljøpolitikken må bidra til å redusere, heller enn å forsterke sosial ulikhet. Det trengs mer tilrettelegging og støtteordninger for at også lavinntektshusholdninger kan ta i bruk lavutslippsteknologi og delta i den grønne omstillingen. Tilgang til klimavennlig transport, sunn og bærekraftig mat og energieffektive boliger må sikres for alle, uavhengig av inntekt. Utsatte arbeidere, folk med lav inntekt, urfolk og andre marginaliserte grupper må bli hørt og godt ivaretatt i omstillingen.

1.3 Kutte norske territorielle utslipp i tråd med Parisavtalen
Innen 2050 må norske utslipp være tilnærmet null. Derfor må de territorielle utslippene våre kuttes så raskt som mulig ved å iverksette effektive klimatiltak i utvalgte sektorer, samt nedskalere særlig utslippsintensiv aktivitet til fordel for grønne næringer.

1.4 Reduksjon av forbruksbaserte utslipp

Norge må utnytte det enorme kuttpotensialet som finnes ved redusert overforbruk og endringer i levemåter. Ifølge FNs klimapanel kan forbruksendringer bidra til mellom 40 – 70 prosent ekstra utslippskutt globalt frem mot 2050 sammenlignet med dagens vedtatte politikk, samtidig som det kan bidra til bedre helse og velferd. I Norge er det særlig behov for politikk som bidrar til at vi spiser mer plantebasert mat i tråd med kostholdsrådene, at vi reduserer mengden fly- og bilreiser til fordel for mer klimavennlige reisemåter, at vi kjøper færre nye ting og tar vare på det vi har, samt reduserer boarealet vårt og utnytter eksisterende boligmasse og bygningsmaterialer bedre fremfor å bygge nytt. Det må vedtas et eget globalt rettferdig klimamål for forbruket med tilhørende politiske virkemidler. FNs rammeverk Unngå, Flytt, Forbedre må være veiledende for hvilke tiltak som iverksettes.

1.5 Avvikling av fossil energi
Fortsatt produksjon av olje og gass på norsk sokkel er den største hindringen for raske klimakutt i Norge. Det betyr at det er tvingende nødvendig å trappe ned olje- og gassvirksomheten. Vi må si nei til all ny olje- og gassleting, og alle nye utbygginger. Myndighetene må gå inn for en ansvarlig styrt og hurtig avvikling av olje- og gassvirksomhet, fremfor å vente på en markedsstyrt kollaps som vil kunne ramme tusenvis av arbeidere. Avviklingen av olje og gass må skje i løpet av tiåret 2030-2040. Samtidig må det legges en plan for en rettferdig omstilling for oljearbeiderne som skal over i andre næringer.

1.6 Redusert transportbehov
Norge bør ha som mål å være den første nasjonen i verden som gjennomfører all sin landbaserte transport på en bærekraftig måte uten bruk av fossil energi. Da trengs en betydelig reduksjon i transportomfanget. Dernest må vi vri transporten mot de transportformene som gir null utslipp. Investeringer i flyplassutvidelser og økt veikapasitet må vike til fordel for kollektivtrafikk, syklister og gående. Vi bør benytte allerede eksisterende infrastruktur for å begrense naturinngrep, arealbruk og ressursbelastningen fra transport. Investeringer og politikk som øker flytrafikken må opphøre, og erstattes av investeringer og politikk som fremmer primært mindre utslippsintensive transportformer som tog og buss, sekundært elektrifisering og bærekraftig biodrivstoff. Godstransporten må drives på utslippsfrie transportmidler, og mer transport må flyttes over på bane. Norsk maritim næring må gå i bresjen for å utvikle, teste og ta i bruk nullutslippsløsninger til sjøs som kan spres globalt.

1.7 Bedre utnyttelse av eksisterende bygg og materialer fremfor nybygg Byggeaktivitet bidrar til store klimagassutslipp og legger stort beslag på areal og andre knappe ressurser. Vi må derfor utnytte eksisterende boliger og bygg bedre og velge rehabilitering fremfor riving og nybygg når det er mulig. Bolig er først og fremst en rettighet og et primærbehov som må dekkes for alle fremfor et investeringsobjekt. Når nye bygg oppføres må det stilles krav om gjenbruk av materialer. Fortsatt hyttebygging medfører økte utslipp fra arealbruksendringer, transport og konstruksjon, og er ikke forenlig med mål om nullutslipp. Det må innføres et moratorium mot ny hyttebygging frem til en nasjonal løsning før arealnøytralitet er på plass, og stimuleres til mer deling av hyttene som allerede finnes.

1.8. Energisparing i alle sektorer
Nordmenns strømforbruk må drastisk reduseres gjennom flere energieffektiviseringstiltak i husholdningene og i næringslivet. Etablering av svært kraftkrevende datasentre for formål med lav samfunnsverdi som f.eks. utvinning av kryptovaluta må forbys. Norge må generelt innta en restriktiv føre-var tilnærming til ny og særlig kraftintensiv teknologi, industri og forbruk. Hensynet til miljø-, klima- og biologisk mangfold må veie tyngre i beslutningsprosesser for nye prosjekter enn kun snevert fokus på inntekter og arbeidsplasser. Norge må også spille en nøkkelrolle i å utvikle gode systemer for energilagring både i form av småskala og storskala anlegg.

1.9. Ny og bedre fornybar energiproduksjon
Fremover vil det være behov for mer fornybar energi, både i Norge og resten av verden. En stor del av det totale energibruket i Norge er fortsatt fossilt, spesielt i transportsektoren. Denne energibruken må erstattes med fornybar energi. Norge må avvikle sin fossile energibruk og bygge ut fornybar energi, både til egen elektrifisering og energiutveksling med naboland, slik at vi kan være med å avvikle også deres fossile energibruk så raskt som mulig. Utvikling av fornybar energi må balanseres med bevaring av naturmangfold, artsmangfold og robuste økosystemer, samtidig som menneskerettigheter inkludert urfolks rettigheter må ivaretas. Utbygging må i så høy grad som mulig legges til grå arealer. Kapital og arbeidskraft som frigjøres når olje- og gassvirksomhet trappes ned, bør investeres i forskning, utvikling og bærekraftig utbygging av ulike former for fornybar energi. Det må tilrettelegges for mer desentralisert energi- og varmeproduksjon i hus, borettslag og kommuner, som blant annet solcellepanel, jordvarme og fjernvarme.

2. Knapphet på ressurser og hensyn til natur må styre alle prioriteringer

I dag har Norge blant de høyeste fotavtrykkene per innbygger globalt. Å bli et lavutslippssamfunn samtidig som tapet av natur stanses, krever at vi fremover fører en langt strammere naturressurs- og arealpolitikk.

Framtiden i våre hender vil ha:

2.1 Redusert og miljøvennlig forbruk
Det må bli enkelt å velge miljøvennlige løsninger, og dyrt å forurense. Her må det brukes både gulrot og pisk gjennom insentiv/støtteordninger i kombinasjon med bl.a. avgifter og kvoter. Det må bli vanskeligere og dyrere å produsere og selge billige varer av lav kvalitet, og legges til rette for at forbrukerne velger kvalitetsprodukter med lang varighet, som det lønner seg å vedlikeholde og reparere fremfor å kjøpe nytt.

2.2 Sirkulære løsninger

Vi trenger en overgang bort fra et ressurssløsende, forurensende, lineært produksjonssystem hvor ressurser tas ut i et rasende tempo, forbruket øker og avfallshaugene hoper seg opp. Sirkulære løsninger som minimerer ressursbruk og forbruk er nødvendig. Det skal alltid lønne seg å ta vare på det man allerede har fremfor å kjøpe eller bygge nytt. Regningen for forurensning og ressurssløsing må legges der den hører hjemme, hos produsenten eller importøren, fremfor å plasseres på fellesskapet. Samtidig må myndigheter og kommuner legge til rette for utvikling og støtte til sirkulære løsninger på alle nivåer.

2.3 Mindre plast og miljøgifter i hverdagsprodukter

Miljøgifter og plastforurensning er en av vår tids største miljøproblemer, og er skadelig både for naturen og vår egen helse. Derfor må bruk av miljøgifter som hovedregel forbys i alle ordinære forbrukerprodukter som klær, kosmetikk, elektronikk, skismøring, møbler osv., og kun tillates i de tilfellene hvor det er tvingende nødvendig av hensyn til helse og sikkerhet. I påvente av strengere reguleringer trengs flere tiltak som gjør det lettere for forbrukere å ta gode valg, som flere Svanemerkede produkter og faremerking av faste produkter med prioriterte miljøgifter. Myndighetene må også jobbe aktivt for å redusere bruk og kast av all plast, fjerne bruk av unødvendig engangsemballasje i plast, samt iverksette flere tiltak som reduserer mikroplastutslipp.

2.4 Vern av verdifulle landarealer
Vern av skogsareal må være stort nok til å bevare naturmangfoldet i de ulike verdensregionene, og alt skogbruk må underlegges strengere krav og merkeordninger som sikrer bærekraft. Det er nødvendig å bevare og verne matjord. Matjord er en ikke-fornybar ressurs som er kritisk for matsikkerheten, og et viktig karbonlager. Oppdyrking av myrområder, torvuttak og annen ødeleggelse av våtmarker må stoppes. Vi må sikre levedyktige bestander av alle arter i Norge og verden med deres genetiske variasjon. Det er også viktig å sikre verdens siste villmarker for framtiden.

2.5 Vern av verdens ferskvannsressurser
Landbruksproduksjon og industriproduksjon som legger beslag på enorme mengder vann eller forurenser grunnvannet, slik som kjøttproduksjon i industriell skala, bomullsindustri, gruvedrift og lignende, må begrenses. Bindende avtaler om samarbeid i forvaltning av innsjøer og elver må prioriteres.

2.6 Vern av verdens havområder

Naturavtalens mål om 30 prosent vern av verdens havområder må oppfylles, og Norge må reversere vedtaket om å åpne opp for leting og utvinning av mineraler på havbunnen inntil det kan bevises at slike inngrep ikke er ødeleggende for økosystem i havet. Metaller og mineraler som trengs i den grønne omstillingen må i størst mulig grad sikres gjennom sirkulære modeller, delingstjenester og redusert forbruk. Ny utvinning av materialer må skje på en måte som hensyntar natur og ivaretar lokalbefolkning. Forvaltningen av fiskebestander må skje etter havforskernes råd, og det må legges inn tilstrekkelig sikkerhetsmarginer slik at bestander ikke overfiskes. Fiskebestander som har kollapset, eller er svekket, må følges opp med forskning og tiltak for å sikre at de bygger seg opp igjen. Norge må være en pådriver internasjonalt for å hindre uregulerte fiskerier. Allerede døde fjorder må restaureres, og arbeidet med å forebygge havdød må intensiveres.

2.7 Bærekraftig produksjon av biodrivstoff
Bruken av biodrivstoff må prioriteres til der hensikten og nytten er størst, og må ikke komme i veien for nødvendig trafikkreduserende og elektrifiserende tiltak. Nasjonale og internasjonale bioressurser basert på avfall og restprodukter må prioriteres. Bioressurser bør brukes der de gir størst miljøeffekt og der produksjonen ikke går på bekostning av matproduksjon eller andre primære behov. Bruken av biodrivstoff som klimatiltak må derfor skaleres til et bærekraftig nivå.

3. Global rettferdighet

De siste tiårene er fattigdommen blitt redusert i mange land. Globalt er både levealderen og utdanningsnivået på vei oppover, mens barnedødeligheten går ned. Samtidig øker forskjellene i levekår mellom fattige og rike, både internt i og mellom land og verdensdeler. Ressursene kontrolleres av stadig færre, delvis utenfor demokratisk kontroll. Samtidig lever en stor andel av verdens befolkning i absolutt fattigdom og får ikke dekket grunnleggende behov. Særlig kvinner, som ofte forventes å garantere familiens velferd, rammes hardt. Mange barn dør av sykdom og sult, og millioner frarøves fortsatt retten til helse, utdanning og muligheten til å skape et verdig liv. Antallet flyktninger øker, både som følge av fattigdom, klimaendringer, krig og undertrykking.

Framtiden i våre hender vil ha:

3.1 Globale reguleringer
Globale rammevilkår er nøkkelen til en bærekraftig verdensøkonomi. Internasjonale regelverk må sikre solidaritet mellom land ved å ivareta svakere lands utvikling og interesser, forhindre at multinasjonale selskaper kan operere utenfor kontroll og hindre at myndigheter svikter sine forpliktelser overfor egne borgere. Internasjonale avgifter, for eksempel i form av en global formueskatt, eller internasjonale avgifter på flyreiser og luksusforbruk som innebærer store klimagassutslipp, kan bidra til å finansiere fattigdomsbekjempelse og klimatiltak.

3.2 Rettferdige handelsvilkår
Handelsavtaler må sikre det globale sør bedre vilkår, og gi mulighet til offentlig kontroll og regulering av næringslivet, inkludert store og internasjonale selskap. Alle slike avtaler må praktisere full åpenhet, og frihandelsavtaler som undergraver folkestyre må oppheves. Det globale sør må kunne beskytte egen industri og tjenestesektor for å bygge opp et robust næringsliv, basert på kontroll over egne materielle og immaterielle ressurser, innovasjon og en regulert handel med andre land. Viktige fellesressurser som vann må ikke privatiseres.

3.3 Styrking av sivilsamfunnet i land i det globale sør
Fattigdom har i stor grad sin bakgrunn i en skjev fordeling av ressurser mellom rike og fattige. En rettferdig fordeling av ressurser krever et sterkt, organisert og kritisk sivilsamfunn, særlig miljøorganisasjoner, fagbevegelse, menneskerettighetsorganisasjoner og andre sosiale bevegelser. Bistand og andre overføringer må sikre kvinners stilling og rettigheter, menneskerettigheter, arbeiderrettigheter, samt miljø- og klimahensyn. Internasjonale finansinstitusjoner og andre land må slette all illegitim gjeld og all gjeld som ikke kan betjenes uten at det går på bekostning av grunnleggende menneskerettigheter. Alle nye lån underlegges retningslinjer for ansvarlig finansiering.

3.4 Minsket behov for migrasjon og større trygghet for flyktninger
Færre folk må utsettes for vanskelighetene det medfører å være på flukt. Derfor må verdens migrasjonsstrømmer reduseres. Årsakene er ofte komplekse, og kan være resultat av krig, undertrykking, brudd på menneskerettigheter, klimaendringer og ødeleggelse av naturresurser. Det er også nødvendig å bekjempe klimaendringene og reversere miljøødeleggelser som kan innebære at vi får enda større migrasjon i fremtiden. Rike land har et særlig ansvar for å handle solidarisk. Vi må sikre at de som flykter fra eget land, ikke utsettes for utbytting og livsfarlige migrasjonsruter. Alle land må ivareta flyktningers rettigheter etter flyktningkonvensjonen, som rett til arbeid, helse og utdanning. Norge må ikke bruke midler fra bistandsbudsjettet til flyktningtiltak innenlands.

4. Et ansvarlig næringsliv

Bærekraftig utvikling er ikke mulig uten et næringsliv som praktiserer samfunnsansvar, og som sikrer at all økonomisk verdiskapning foregår innenfor sosiale og miljømessige bærekraftige rammer. Frivillige ordninger og internasjonale frihandelsavtaler har lenge fortrengt demokratisk vedtatte, bindende, forutsigbare reguleringer og krav til hvordan handelen skal praktiseres slik at mennesker og natur respekteres. Selv om vi ser økende akkumulering av kapital og makt til storselskapene, finnes også positive utviklingstrekk. Fremveksten av lover på nasjonalt og regionalt nivå pålegger selskap å opptre ansvarlig med hensyn til mennesker og miljø. Det fører til større åpenhet og innsats for en mer bærekraftig forretningspraksis.

Framtiden i våre hender vil ha:

4.1 Etisk regulering av næringslivet
Norge må støtte opp om FNs og OECDs arbeid for etiske retningslinjer for flernasjonale selskaper. Myndighetene må etablere og videreutvikle regelverk og lover for bedrifters samfunnsansvar, og iverksette effektive håndhevingsmekanismer. Tiltak som styrker nasjonal og internasjonal håndheving av lovverk må innføres.

4.2. Ansvarlighet i leverandørkjeder
Alle virksomheter må ta ansvar for arbeids- og lønnsforholdene i hele leverandørkjeden. De må sikre faglige rettigheter, trygge arbeidsvilkår og levelønn til arbeiderne. Det må bli full åpenhet om og gis innsyn i bedriftenes leverandørkjeder og produksjonssted. Norge må arbeide internasjonalt med fagforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner for å bryte «kappløpet mot bunnen»: Land i det globale sør er særlig utsatt og skal ikke være nødt til å konkurrere om kontrakter og investeringer på bekostning av faglige rettigheter, forsvarlig lønnsnivå, andre arbeidsforhold og miljø. Bedrifter i Norge og andre rike land må stanse og reversere en utvikling hvor migranter, flyktninger og andre sårbare grupper presses inn i elendige arbeidsvilkår. I flere sektorer er det svært viktig å sikre rettighetene til sesongarbeidere og arbeidere i utsatte stillinger.

4.3. Etikk, miljø og klima i alle innkjøp
Det offentlige kjøper varer og tjenester for mange milliarder kroner hvert år. Dette gir potensiale for stor forbrukermakt – og med det følger et stort ansvar. Anskaffelsesloven må brukes aktivt og det bør stilles krav i anskaffelsesprosessen som reduserer skadelig miljøpåvirkning og fremmer klimavennlige, sirkulære løsninger og respekt for menneskerettighetene. Lovpålagte krav knyttet til offentlige institusjoners innkjøp må skjerpes for at menneskerettigheter og miljøhensyn i enda høyere grad skal kunne ivaretas.

4.4. Bærekraft i statseide selskaper
Statseide selskaper, enten de er notert på børsen eller har andre eierskapsstrukturer, må ha bærekraftig forretningsdrift som et ufravikelig prinsipp. Dette innebærer at staten som eier må sette tydelige krav til statseide selskaper. Norge bør gå foran internasjonalt og vise hvordan selskaper må prioritere samfunnsansvar og miljøhensyn over kortsiktige kommersielle mål som utbytte og vekst. For å sikre fremtidige arbeidsplasser må staten investere i og tilrettelegge for nye grønne jobber og bærekraftige forretningsmodeller.

5. En bærekraftig og rettferdig finanssektor

Norge sitter på en enorm finansformue, hovedsakelig gjennom investeringer i oljefondet, et av verdens største investeringsfond. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) gjør Norge til en mektig aktør som kan akselerere overgangen bort fra fossil energi og bidra til at finanssektoren internasjonalt blir en pådriver for bærekraftig utvikling. De fleste norske banker og finansinstitusjoner har allerede igangsatt bærekraftsarbeid. Likevel preges finansnæringen globalt og nasjonalt av hemmelighold og manglende integrering av bærekraft i virksomheten, noe som øker risikoen for grønnvasking. Bærekraft må forankres i finanssektorens kjernevirksomhet og hele sektoren må evalueres ut ifra i hvilken grad den bidrar til å holde verden innenfor planetens tålegrenser. En sunn og ansvarlig finanssektor er avgjørende for å realisere våre mål om en grønnere og mer rettferdig fremtid.

Framtiden i våre hender vil ha:

5.1. En etisk og bærekraftig finanssektor

Verdens økonomiske kapital må ikke støtte opp under virksomheter som bryter med etiske, miljømessige eller sosiale standarder. Vi må innføre strenge etiske retningslinjer for alle banker og kapitalforvaltere. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) bør gå foran som et forbilde for ansvarlig investering ved å fastsette klare etiske retningslinjer som sikrer at investeringer ikke støtter opp under virksomheter som opererer på bekostning av miljøet eller samfunnet. Dette kan blant annet innebære mål om null klimautslipp fra fondets egen portefølje. Videre må bankene og investeringsfondene holdes ansvarlige for implementeringen av sine retningslinjer, slik at lån og kreditter ikke tildeles selskaper og prosjekter som driver med uetisk praksis eller miljøskadelig virksomhet.

5.2 Investeringer som bidrar til klima- og miljøløsninger

Norge besitter unik ekspertise innen fornybar energi. Samtidig disponerer vi betydelige finansielle ressurser som kan benyttes til å fremme klimaløsninger. Vi har et spesielt ansvar for å bidra til utbyggingen av fornybar energi, både nasjonalt og internasjonalt, og sikre at denne utviklingen skjer på en måte som ivaretar både sosiale og miljømessige hensyn. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) og andre private og offentlige investorer må spille en betydelig rolle i den globale overgangen til nullutslippsløsninger. Det er avgjørende at alle investorer tilpasser sine porteføljer i tråd med målene i Parisavtalen om å begrense global oppvarming til 1,5 grader.

5.3 Fjern skatteparadisene og hemmelighold
Det må innføres tiltak nasjonalt og internasjonalt som hindrer at selskaper og privatpersoner unndrar seg skatt, for eksempel ved å gjøre slutt på skatteparadisers hemmelighold og forhindre skatteflukt. Stans i korrupsjon, kapitalflukt og hemmelighold er viktige forutsetninger for en rettferdig utvikling. Norske myndigheter må pålegge alle næringsdrivende full åpenhet om investeringer, inntekter og kostnader, samt handelsrelasjoner i alle bransjer, og jobbe for å få på plass tilsvarende regelverk internasjonalt.

6. Bærekraftig mat

Matproduksjon er en av de største kildene til klimagassutslipp og naturtap – og samtidig en næring som er sterkt påvirket av klimakrisen. Hvilken mat vi spiser og hvordan maten er produsert, er avgjørende for om vi klarer å løse verdens miljøutfordringer. Nå kastes enorme mengder mat hvert år, og vi spiser langt mer kjøtt enn kostrådene og klimaforskningen anbefaler. Samtidig sitter bønder og fiskere igjen med en stadig mindre del av verdiene i matproduksjonen, mens eierne av dagligvarekjedene råder over makten – og pengene.

Framtiden i våre hender vil ha:

6.1 Mindre matsvinn
Matsvinn er en enorm sløsing med ressurser, areal og arbeidstid, i tillegg til at det bidrar til store klimagassutslipp. Norge må som minimum halvere matsvinnet innen 2030. Da trenger vi strengere lover og regulering fra myndighetene, som en matkastelov som forplikter bransjen til å redusere matsvinn gjennom hele verdikjeden, også hos forbrukeren og bonden.

6.2 Mindre og mer bærekraftig kjøtt
Framtiden i våre hender vil redusere det norske kjøttforbruket i tråd med kostrådene og gjøre kjøttproduksjonen mer bærekraftig. Mer bærekraftig kjøtt er produsert med god dyrevelferd, hvor dyrene spiser mer bærekraftig fôr og får gå mer ute på beite. Vi må utnytte alle kjøttressursene, inkludert verpehøns, sau og geit. Bruk av utmarksbeite må bidra til økt biologisk mangfold og bedre ressursutnyttelse, samtidig som produksjonen av bærekraftige fôrråvarer til all husdyrproduksjon må videreutvikles og oppskaleres.

6.3 Et mer solidarisk matsystem
Nordmenns forbruk av mat legger beslag på en uforholdsmessig stor del av verdens ressurser. Vi mener nordmenn ikke har større rett enn andre på globale knapphetsressurser som matjord, ferskvann, fosfor og energi. Vi må redusere etterspørselen av problematiske råvarer som brasiliansk soya, og utnytte egne jordbruksarealer til å produsere mer av den maten vi spiser. De som produserer maten må sitte igjen med en større del av kaka. De tre store dagligvarekjedene sitter i dag med alt for stor makt til å diktere betingelsene i hele verdikjeden, og mer makt må flyttes til både matprodusentene og forbrukerne.

6.4 Mer frukt og grønt
Vi har store arealer som egner seg godt til å produsere det vil skal spise mer av i framtiden: Grønnsaker, frukt, bær og korn. Vi mener norsk jordbruk bør omstilles til mer planteproduksjon og mindre husdyrhold gjennom en endring i tilskuddene og støtteordningene som vil gjøre det lønnsomt for bonden å legge om til planteproduksjon. I tillegg trengs virkemidler som bidrar til at vi legger om kostholdet vårt og øker etterspørselen etter plantebasert mat. Det må også politikk på plass for å sørge for at mer frukt og grønt som produseres blir menneskemat fremfor å bli utsortert/gå til matsvinn.

6.5 Et mer bærekraftig jordbruk

Jordbrukspolitikken bør sikre en matproduksjon som bidrar til robust jordhelse, høyt artsmangfold i og utenfor åkeren, og med minimal bruk av sprøytegifter eller fossile innsatsfaktorer. Økologisk matproduksjon bør styrkes som en spydspiss innen miljøvennlig og sirkulært jordbruk og for å sikre bedre karbonlagring i matjorda.

6.6 Bærekraftig oppdrettsnæring
I tillegg til å bidra med mat, bidrar oppdrettsnæringen med vesentlige inntekter og arbeidsplasser, som vi vil ha behov for når olje- og gassnæringen nedskaleres og avvikles. Likevel har oppdrettsnæringen en lang vei å gå før den blir bærekraftig. Alt fôret bør komme fra bærekraftige kilder, som blant annet innebærer at produksjonen i minst mulig grad okkuperer arealer som kan brukes til å produsere menneskemat, men heller benytter seg av sidestrømmer - som mikroalger, insekter og gjær produsert på treflis. Fiskeoppdrett bør skje i mer lukkede anlegg til havs som forhindrer rømming av oppdrettsfisk som kan skade villfiskbestanden, samt spredning av sykdommer, lakselus og forurensning av fjordene. At oppdrett drives på enda flere fiskearter krever tilsvarende økt oppfølging. Foredling av oppdrettsfisken bør skje lokalt, i stedet for at oppdrettsfisk flys langt av gårde for å fileteres. I tillegg trengs grep for å drastisk bedre dyrevelferden i anleggene. Å få bukt med disse miljø- og velferdsproblemene vil kunne kreve at vi nedskalerer det totale volumet i oppdrettsnæringen, noe som ville gjort det lettere å oppnå både bærekraft og god fiskehelse.

7. Et solidarisk og bærekraftig samfunn

Hele samfunnet må med hvis vi skal klare å leve i tråd med planetens tålegrenser – disse utfordringene løser vi best sammen! Tiden der vi lar det være opp til den enkelte å finne de mest bærekraftige valgene er forbi, nå må samfunnet legge til rette for at miljøvennlige løsninger automatisk er førstevalget, og at mer forbruk ikke er løsningen. Situasjonen i dag, der det kun er økonomien din som setter grenser for hvor mye du kan slippe ut, er uholdbar.

7.1 Mer engasjement
Vi trenger kollektive handlinger, forbrukerkampanjer og bevisste individer som går foran og viser at det er mulig å bidra til endring gjennom forbrukeratferd og at det opparbeides støtte i befolkningen for de nødvendige politiske beslutningene. Forbrukermakten i både offentlig og privat sektor må brukes aktivt som politisk virkemiddel for å skape en etisk og grønn omstilling av næringslivet. Kommunenes rolle er viktig, og vi må legge til rette for økt engasjement på lokalpolitisk plan.

7.2 Kortere arbeidstid
Det er en sterk sammenheng mellom inntekt, forbruk og miljø- og klimabelastninger. Økt produktivitet bør derfor tas ut i redusert arbeidstid framfor økt lønn og forbruk. For lavtlønnede yrker er det aktuelt med både økt lønn, og redusert arbeidstid, slik at alle sikres en lønn de kan leve av. Samtidig kan kortere arbeidstid gi oss mer fritid og rom for å dyrke egne interesser, ta del i andres liv og være ressurspersoner i lokalsamfunnet.

7.3 Kunnskap for bærekraftig utvikling
Våre forsknings- og utdanningsinstitusjoner må intensivere arbeidet med å utvikle nødvendig kunnskap om det samfunnet vi må skape for å sikre en bærekraftig utvikling. De må bidra til både teoretisk og praktisk innsikt på alle nivåer i hvordan vi kan bygge et samfunn basert på internasjonal solidaritet og økologisk balanse. Skolen skal også være fri for reklame og påvirkning av næringsinteresser, og det bør inkludere undervisningsmateriale og sponsede arrangementer.

7.4 Markedsføring og forbrukstrykk

Vi eksponeres for enorme mengder reklame som oppfordrer til økt forbruk – på nett, i sosiale medier, i øvrige medier og i det offentlige rom. Det er forbudt å reklamere for tobakk og alkohol på grunn av den store risikoen for helseskader ved å innta disse produktene. På samme måte bør markedsføring av varer og tjenester som bidrar særskilt til miljø- og klimakrise reguleres. I første omgang bør fossilreklame, herunder reklame for fossilbiler, flyreiser og selskaper som utvinner fossil energi stanses. Barn og unge bør ha et sterkere vern mot eksponering enn de har i dag.

Sluttord: Fra uhemmet vekst til en økonomi innenfor planetens tålegrenser

Verden står overfor utfordringer som fordrer at all økonomisk aktivitet skjer innenfor planetens tålegrenser. En massiv satsing på fornybar energi, energieffektivisering og sirkulære og miljøvennlige løsninger utgjør viktige komponenter i den nye økonomien. For å nå målet trenger vi både en dreining av holdninger, verdier og handlinger. Det krever kraftige virkemidler. Økonomisk vekst kan ikke lenger trumfe andre mål. Skal vi løse fattigdomsproblemene i vår levetid uten å tøye jordas økologi til bristepunktet, må de som har for lite få mer og de som lever i overflod få mindre. Når livsviktige globale fellesgoder som ren luft, uberørt natur, rent hav og vann er under økende press, må nasjonalstater samarbeide og dele på en ny måte. Norge har mulighet til å være en pådriver i prosessen med å skape et rettferdig samfunn i økologisk balanse.