Et krafttak for bærekraft

En ordentelig kraftkar, der har du meg, i alle fall i eget selvbilde. Ja, ikke sånn at jeg tror jeg utmerker meg med bulende biceps, altså. Men jeg koker min kraft med energi og glede - fordi det bidrar til mindre matsvinn og gir stor gevinst i bærekraftig matlaging.

Vi kaster mindre mat enn før. Det skal vi ha. Og mindre skal det bli. Da er det heldigvis sånn at kan du den enkle kunst å koke opp en stor kjele med vann, så kan du bidra med enda mindre kasting - enten det er kyllingbein eller gulrotsnabber som bobler oppi.

Det er bare å starte med tre innholdsrike bokser i fryseren, én for hver hovedtype av næringsrik og velsmakende buljong:

• En for avskjær fra grønnsaker, med sånt som løkskalker, gulrotskrell og purreblader, alt av grønnsaker som ikke brukes.
• En for kyllingrester, det som gjerne kalles skrog, ryggrad, ribbein og lårbein.
• En for kjøttrester, sånn som kotelettbein, alt som ikke serveres direkte i et ellers ikke altfor hyppig kjøttmåltid.
• En for sjømatrester, med både fiskebein, hoder og rekeskall.

Terningen er kastet! Ja, for buljongterninger inneholder stort sett salt, blandet ut med kjøttekstrakt av industrielt opphav, pluss fargestoffer, smaksforsterkere og aromatilsetninger i lange baner.

Den hjemmekokte kraften er utgangspunkt for alle gode supper, gryter og sauser. I fryseren holder de seg i minst et halvt år. Et godt tips er å fryse kraft i små porsjoner, sånn at du kan velge å ta ut en akkurat passende mengde når du trenger det - en liten skvett når det er en saus som skal skapes, en større dose når det skal kokes gryterett.

En klassisk kraft skal inneholde det som kokker kaller «de fire store», det vil si gulrot, løk, sellerirot og purre.

Ellers er det fine med kraftkoking at den kan slumpes til, sånn at uansett er det bare å lene seg tilbake og kose seg ved synet av at det bobler så lovende. Her har du likevel noen grunntips:

• Kylllingkraft er den enkleste av kjøttkrafter. (Og du kan faktisk bruke restene av en ferdig grillet kjøpekylling også, men da helst uten det ekkelt krydrede skinnet…)
• Bein til kjøttkraft, og da gjerne med noen slintrer av kjøtt på, skal helst brunes, altså stekes på nokså sterk varme, med en skvett olje i kjelen før vann og annet has oppi.
• Fiskekraft blir best, og minst klinete, om du også har i noen blåskjell. (Husk også at væsken som er i fiskebollebokser faktisk kan brukes!)
• Grønnsakskraft kan godt inkludere et par overmodne tomater, men mange synes kraften skal være klar og gjennomsiktig. Noen sverger også til en pytteliten teskje malt safran eller gurkemeie.

Koketiden er ikke så nøye. En times tid holder for grønnsakskokingen. To timer er bra for kyllingkraften, mens kjøttbein bør få bortimot tre. Men merk at fiskekraft ikke skal koke mer enn en halvtime, lenger koking vil fort kunne gi en limaktig smak og konsistens.

Til slutt om kyllingkraft: Hvorfor ikke bruke en hel høne istedet? Nå blir verpehøner som har lagt sitt siste egg bare kastet av produsentene. Rundt tre millioner av dem i året! Men det er jo deilig mat, bare noen vil kjøpe dem, slik at butikkene tar inn mer høne. I butikker med betjent kjøttdisk kan du ofte bestille høne, om du ikke finner i frysedisken.

Og forresten: Skal du lage en ekstra fin og smakfull kjøttkraft av bein, så er det supert å slenge oppi noen biter av oksehale også. Da kan du etter kokingen plukke av noe virkelig mørt kjøtt fra halene. Det gjelder jo å spise mest mulig av husdyrene vi holder.

Vi snakker uansett om et flytende univers, galakser av smaker som på sitt vis bidrar til å redde vår lille klode. Og det er ikke engang en kraftanstrengelse!