Med rot i framtiden

Før våren så smått begynner å spire, med den nye årstidens vell av friske grønnsaker, er det vel et bærende prinsipp at vi svelger unna det vi har på kjølelager. Der har vi nemlig noen trofaste venner, som under streng klimakontroll har holdt seg godt - og som ennå uti mars måned smaker som ferske godbiter.

Fire Fine Fyrer

La oss som gode eksempler ta for oss fire av de mest kjente rotfruktene og gjerne kalle dem Fire Fine Fyrer (uten videre kjønnsbenevning, da):

• Sellerirot
• Kålrot
• Persillerot
• Gulrot

Vi er så rike, her i landet. Disse rotfruktene har vi i banken hele vinteren. På siste kontoutskrift fra Landbruksdirektoratet, i begynnelsen av januar, var beholdningen vår av disse fire på tilsammen 25 267 tonn. Tygg litt på det tallet. 25 tusen tonn er altså 25 millioner kilo

Med den summen på konto skal vi neimen ikke gå konk på kjøkkenet. Vi kan nemlig gjøre mer ut av dem enn bare å slenge dem i kokende vann. (Men
min favoritt, i alle fall det jeg gjør oftest, er å skjære flere ulike rotgrønsaker i nokså små terninger, og så steke dem, først i en skvett olje, deretter med en dasj smør… En annen flittig brukt metode på mitt kjøkken er selvsagt å bake en fin blanding i ovnen, gjerne med litt honning, og kanskje et lett dryss kanel…)

Fosskoking må til

Når det gjelder koking er det forresten bare fosskokende vann som gir bra resultat. Rotfrukter skal ikke simre, det må ordentlig boblevann til. Med litt salt. Bare da blir de en sprø opplevelse i munnen. Ofte kommer jo grønnsakene rett fra kjøleskapet, og når de så kjøler ned en for svakt kokende vannkjele blir de bare bløtkokte.

Ofte bruker vi grønnsaker som det vi kaller tilbehør. Dette til tross for at rådende, og grønne, kostholdsråd sier at halvparten av en middagstallerken bør være nettopp grønnsaker og salat.

Men altså, når vi bruker rotgrønnsaker som tilbehør, kan vi med fordel ha litt ekstra tilbehør til tilbehøret, gjerne i form av hakkede nøtter og et solid dynk med en ekstra god olivenolje.

Supper såvel som grillmat

Gulrota har de fleste av oss i alle fall en tilnærmet gullegod kjennskap til. Akkurat nå er det vinterlig nok til at vi kan eksperimentere med revet og most gulrot i både varme supper og sauser.

Kålrota har vi i godt minne fra julestria, kanskje, da gjerne i forbindelse med pinnekjøtt. Her får du tips om hvordan den fine rota blir herlig og vegetarisk grillmat.

Persillerota er en liten fyr vi altfor ofte overser i butikken. Forbløffende få vet hva de skal bruke den, og den liknende pepperrota, til i praksis. Mitt råd er å begynne en oppdagelsesferd med å koke og steke persillerota, og jammen er det et frisk pust om du finriver den og blander med en skikkelig god seterrømme.

Den kuleste knollen?

Kjøkkensjefer regner sellerirota som nettopp roten til all profesjonell matlaging, et knudrete grunnfjell. Den er en selvsagt ingrediens i all kraftkoking, for eksempel.

Stinget av smak gjør at denne rockeren av en rot ikke skal spises rå. Med inspirasjon fra klassisk fransk kjøkken tilbereder jeg ofte klatter à la røsti, revet og stekt. Den liver også opp en vanlig potetstappe.

I butikkene finner du den kanskje største av de store rotgrønnsakene i to former: Hele og fine i grønne klappkasser, da i rene grønsakssjapper, eller plastinnpakkede og oftest bare halve, i de mer strømlinjede dagligvarekjedene.

En app for alt

Jeg har flere ganger besøkt norske bønder som skjenker oss smakfulle rotgrønnsaker, og felles for dem er at de har stålkontroll på produksjonen. Ved noen anledninger har jeg forsøkt å være litt spansk inkvisisjon, og bedt dem redegjøre for kvaliteten på vinterlagringen i detalj.

Da opplever jeg som regel at bonden plukker mobilen ut av lomma på Felleskjøpet-buksedressen, trykker på en app og viser fram nøyaktig status vedrørende kjøletemperatur og luftfuktighet.

Ergo: Slagordet de fleste av oss her i FIVH kjenner, altså «Spis norsk. Spis i sesong. Spis opp», lar seg lett følge opp med rotgrønnsaker. De er norske. De er i sesong hele vinteren. Og vi skal spise dem opp, ja.